Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er en stille sorg jeg bærer på. En sorg som ikke alltid vises, men som sitter dypt. Jeg fikk aldri lære mitt eget språk som barn. Sørsamisk, språket som kunne vært mitt første, mitt naturlige og mitt nære. Det ble i stedet noe jeg måtte lete etter som voksen.

Det var ikke foreldrenes skyld. Ikke besteforeldrenes heller. Mange av dem ble fratatt språket sitt med makt, skam og systematisk fornorskning. Da de selv ble foreldre, var det tryggere å tie. Å ikke lære bort samisk ble sett på som å gi barna en lettere vei.

Men konsekvensene kjenner vi på i dag. Det å vokse opp uten språket sitt, uten muligheten til å tenke og føle på sitt eget morsmål, setter spor. Jeg kjenner det hver gang jeg hører noen snakke sørsamisk og jeg ikke forstår. Jeg kjenner det når jeg prøver å lære, men snubler i uttale og grammatikk. Jeg kjenner det i tomrommet mellom meg og en kultur jeg hører til, men som språklig sett står et skritt unna.

Dette er ikke bare en individuell erfaring. Det er en kollektiv sårhet som mange sørsamer bærer. Når man fratas sitt språk, fratas man også en del av sin identitet, sine røtter og sitt verdensbilde.

Jeg skriver dette ikke for å klage, men for å synliggjøre. For å minne om at det fortsatt ikke er lagt godt nok til rette for at barn i dag skal få........

© Avisa Nordland