Kronikk

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Aldri har en fotballpolitisk sak engasjert mer enn videodømming (VAR). Saken speiler maktkampen i norsk fotball og klubbdemokratiets oppvåkning. Aldri har klubbene hatt flere medlemmer. VAR-saken bunner i en større sak: Hvem skal bestemme hva i fotballen? Lytring tar debatten, som oppvarming til Glimt-kampen. I panelet sitter Lise Klaveness (president, Norges Fotballforbund), Ørjan Berg (leder, samfunnsavdelingen og medlem av demokratiutvalget, Glimt) og undertegnede (idrettssosiolog, Nord universitet, styremedlem i J-feltet og medlem av VAR-utvalget). Debatten sparkes i gang kl. 16:15 i Gråsona på universitetet, og varer i én omgang, pluss eventuell tilleggstid.

For de som eventuelt har bodd under en stein i årevis, kan jeg opplyse om at det pågår en opprivende debatt i norsk (og internasjonal) fotball: Bør vi ha videodømming (VAR)? Veier plussene opp for minusene?

Spørsmålene fikk fart da Frankrike tilranet seg en billett til VM i 2010, på Irlands bekostning, etter en åpenbar hands, som dommeren ikke så. Urettferdigheten var slående. Det ble sagt at man ikke kunne tillate at så grove feil avgjør skjebner når så mye står på spill. VAR-skeptikerne påpekte at slike feil huskes nettopp fordi de er sjeldne, som for eksempel Maradonas «Guds hånd», og at det vil være et uproporsjonalt inngrep med alvorlige konsekvenser om man skal lete etter feil i alle kamper – som at en skåring ikke lenger er en skåring, men en søknad om skåring etc. For all del: Det er nærliggende at VAR luker bort noen dommertabber, men antallet er høyst usikkert og mindre enn det fremstilles som.

Prosessen er vel så interessant som VAR i seg selv. Fotballhipstere kom i berøring med VAR i 2012, da ulykken kom til Nederland. Massene stiftet bekjentskap med VAR under VM i 2018. I 2023 kom det til Norge, innført via toppklubbene (Norsk Toppfotball, NTF) – uten utredning, årsmøter og forbundsting.

De organiserte supportermiljøene aksjonerte, samstemt via supporteralliansen (NSA), med sit-downs, walk-outs, bannere, plakater og tifoer. Ingenting skjedde før man tok til kasteprotester. Fotballforbundet (NFF) kom på banen, lovet en ryddig prosess, ba om at kampen kanaliseres demokratisk via toppklubbenes årsmøter og nedsatte et utvalg som skulle grave frem innsikten som manglet ved innføringen.

VAR-rapporten tar for seg mye, men hovedbudskapet kan kokes ned til dette: Av de mest berørte parter – publikum, spillere og dommere – er det kun dommerne som vil ha, dagens, VAR. «Utvikling» koster i beste fall 25 millioner årlig (økning fra fem til åtte kameraer), i verste fall rundt 80 millioner (alle oppgraderinger inkludert), oppå de 17 millionene som kastes (bort) på VAR i dag.

Under rapportlanseringen lovet NFF to ting. De skulle la klubbdemokratiet gå sin gang, uten innblanding. Og de skulle la flertallet blant Eliteserieklubbenes årsmøtevedtak veie tungt i forbundsstyrets innstilling til forbundstinget. Noen vil si at begge løftene ble brutt. For eksempel dukket generalsekretær Karl-Petter Løken – ved første anledning – opp på Fredrikstads årsmøte, med ensidig «informasjon».

Hva så med det tungtveiende flertallet som skulle være førende? Kun fem Eliteserieklubber var for VAR. Kun fem av klubbene som bruker VAR, var for, mens over dobbelt så mange var mot. Ser vi på årsmøtenes stemmetall, ønsket over dobbelt så mange medlemmer å avskaffe VAR som å beholdet det.

Et enstemmig NFF-styre sa likevel ja til VAR, støttet av alle NFFs fotballkretser. Dermed stod det 27–0 (ni styremedlemmer pluss 18 kretsledere) før forbundsting-voteringen. Breddeklubbrepresentant (mange av klubbene er uten 11’er-lag, og enda flere uten toppfotballambisjoner) etter kretsleder gikk på........

© Avisa Nordland