Leserbrev

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Barnefattigdom er på dagsorden. Under partilederdebatten i Arendal var familiers økonomi et av hovedtemaene, og i media belyses de skjulte forskjellene i landet vårt.

En kartlegging fra NRK viste hvordan levekårsstatistikken i en kommune kan se grei ut på overflaten – men at i ett av nabolagene vokser fem prosent av barna opp i vedvarende lavinntekt, mens i et annet er det samme tallet 41 prosent.

Det er viktig at dette snakkes om.

Barnefattigdom er dypt urettferdig. Ordet i seg selv misvisende: Det er ikke barna som er fattige, men foreldrene deres. Likevel er det barna det går utover. Både på kort og lang sikt.

Vi vet at dårlige levekår går i arv, og at en vanskelig oppvekst kan vare i generasjoner. Det er dette mønsteret vi må bryte. Alle barn fortjener en god oppvekst med like muligheter uavhengig av foreldrenes livssituasjon.

Men hvordan klarer vi det? Hvordan kommer vi til roten av problemet og iverksetter de rette tiltakene?

Som barne- og familieminister er jeg utålmodig. Jeg skulle helst hatt fasiten i går. Den har jeg ikke. Det finnes ikke noen quick fix for å bekjempe fattigdom.

Hva er for eksempel til det beste for barna, å øke kontantoverføringene eller å gjøre velferdstjenestene billigere? Mange familier i lavinntekt har sammensatte utfordringer. Disse spørsmålene har ikke to streker under svaret.

Men en ting vet jeg: vi må angripe problemet fra mange kanter samtidig. Det har vi også gjort i denne regjeringsperioden.

Den viktigste veien for å komme ut av fattigdom er å komme i arbeid. Arbeid gir selvstendighet, frihet og ei lønn å leve av, og de siste fire årene har 156 000 flere personer kommet inn i........

© Avisa Nordland