Eldreomsorg

Jeg var tidlig oppe denne onsdagen i august. Allerede kl. 06.30. Natten var vanskelig den, med en urolig søvn som startet like før midnatt dagen før. Våre sønner kom heldigvis på ettermiddagsbesøk til sin mor samme dag. Dette hjalp veldig på min evig vonde samvittighet for en jeg vet ligger hjelpeløs på et sykehjem. Hun satte veldig stor pris på dette besøket.

Fra etasjene ellers kan jeg høre ropene. Ja, noen kan høres helt til nabobyggene. Noen roper ut sin fortvilelse, noen roper "mamma", noen kjefter bestemt på en ansatt som "har glemt å fylle olje på en motor" i en tidligere drevet virksomhet, noen trykker frenetisk på alarmknappen, noen knakker forsiktig på en eller annen gjenstand, kanskje en bordplate,- for å tilkalle litt oppmerksomhet. I institusjonen finnes så mange lyder man bare må venne seg til.

I korridoren brenner et levende lys, og en minneplakett bakenfor oppgir et navn. Kanskje er et kors i tillegg plassert på et lite bord. En stille liten markering.

På pauserommet sitter noen ansatte eller innleide personer fra flere kontinenter og taster på sine mobiltelefoner. Noen sender penger til en annen verdensdel hvor levestandard og annet ikke kan sammenlignes med hva dette samfunnet kan tilby. Andre igjen taster kanskje med familie fra krigsherjede områder av Europa. Alltid spente og med et fremtidig håp om en endring for seg og sine.

Ingen reagerer på........

© Avisa Nordland