Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I det norske arbeidslivet er heltid normen. Det forventes at vi står i full jobb fra vi er unge voksne til vi går av med pensjon. For barnefamilier betyr dette at begge foreldre ofte jobber 100 %, samtidig som de skal ivareta små barns emosjonelle og praktiske behov. Resultatet er en stadig sterkere opplevelse av utilstrekkelighet – særlig blant kvinner.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) oppgir nær halvparten av småbarnsmødre at de føler at tidsklemma påvirker livskvaliteten negativt. Mange velger derfor å redusere stillingen i noen år, men det får konsekvenser: lavere livslønn, svakere pensjon, redusert karriereutvikling – og ofte skyldfølelse enten du «velger barna» eller «velger jobben».

Men hvorfor må det være et valg?

En nødvendig nytenkning i et aldrende samfunn

Norge, som store deler av Europa, står overfor en demografisk utfordring: Vi får for få barn. Fruktbarhetstallet har falt jevnt siden 2009, og i 2023 var det nede i 1,4 barn per kvinne – langt under reproduksjonsnivået på 2,1. Samtidig lever vi lenger, og eldrebølgen er allerede på vei inn i offentlig forvaltning.

Dette er ikke et individuelt problem – det er et strukturelt og samfunnsøkonomisk spørsmål. Uten barn, ingen fremtidig arbeidsstyrke. Uten tilrettelegging for barnefamilier, færre som orker å få barn.

Forskning fra blant annet Institutt for samfunnsforskning og OECD peker på at gode familiepolitiske tiltak – som foreldrepermisjon, barnehagedekning og fleksible arbeidsordninger – har positiv effekt på både fruktbarhet og kvinners yrkesdeltakelse. Men det er ikke nok med rettigheter på papiret. Vi må skape reelle muligheter for balanse mellom arbeid og familie.

Flere europeiske land har allerede innført modeller for «arbeidstidsreduksjon med kompensasjon». I Tyskland og Nederland finnes ordninger hvor småbarnsforeldre har........

© Avisa Nordland