Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er vokst opp med Bratten på Nordsia som Bodøs søppelfylling. Der ble alt mulig fullstendig ukritisk kastet, og søpla fløt åpent og ubeskyttet i landskapet. Sjøfuglene spiste seg mett der, og de kjempesvære rottene, sett ved selvsyn, som vokste opp på fyllingen hadde et mildt sagt rikt liv vegg i vegg med bolighus, hytter, hav og et fantastisk naturområde. Som byjente med base i Storgata, og hytte på Nordsia, var det kort vei til den vakre og livgivende naturen, og utallige fisketurer i snekka som vi brukte på Nordsia ved den kjære familiehytta vår. Nesten all fisken vi spiste fem ganger i uka, året rundt, ble fisket der. I familien min spiste vi fisk i ukedagene, grøt på lørdager og en eller annen kjøttmiddag på søndagene. Faren min tørket, saltet og fryste ned fangsten slik at vi hadde god villfanget, og ikke minst gratis fisk omtrent hele året. Og mange i Bodø spedde på økonomien på den måten. Om sommeren gikk ferden ofte ut til holmer og skjær hvor vi kokte dagens fangst over bålet, slo det ut på berget og spiste det i oss med fingrene, mens havet lå blikkstille, strendene var hvite, og himmelen knallblå. Det var et eventyr. Og hørte vi motordur så var det fra en eller annen sjark som tøffet forbi, iblandet lyden fra måsen som kretset rundt og jaktet på restene etter nysløya torsk eller sei.

De beste minnene fra min barndom og oppvekst har jeg fra Nordsia, hvor jeg også ofte alene bare lå og drev rundt i robåten og stirret og stirret ned på havbunnen for å granske alt livet der. Når familien var ute sammen på fisketurene våre hendte det også at vi gikk i land på holmene og plukket måseegg. Vi tok aldri alle, men lot det ligge igjen noen i redet slik at måsebestanden fikk leve videre. Måseeggene var også et kjært tilskudd i kosten, og både smakte godt og så fantastisk ut med den oransje plommen. Lite tenkte vi da på hvor måsemoren til daglig spiste seg mett, og hva som sivet ut av forurensing fra søppelfyllingen på Bratten. Vi hadde hytta vår ca. en mil fra Bratten, og jeg tror at man i vårt tilfelle kan si «ute av øyet, ute av sinn». Vi holdt for nesen når vi kjørte forbi, for stanken var ubeskrivelig, mens vi tenkte på de stakkars menneskene som bodde rett ved fyllingen. Men så var vår bekymring over når vi hadde kjørt forbi, og synet og stanken var borte. Uten å ofre en tanke på hva som sivet ut fra fyllingen og ned i havet som vi faktisk i stor grad levde av. På den tiden var det også næringsdrivende fiskere med egen sjark som hadde som yrke å fiske i havområdet der. De solgte fisken videre, så byens befolkning var godt ivaretatt hva fiskemiddager angikk.

Men så kommer poenget og det store spørsmålet med dette innlegget. Var fisken vi spiste fra Nordsia egentlig så trygg og appetittlig som vi trodde på den tiden? Og hvordan er egentlig stoda i dag? Søppelet fra Bratten besto av alt mulig, ikke bare papir, plast og gamle matrester, men også utslitte bilbatterier, aluminium, kobber, jernskrot, ja absolutt alt av avfall, både fast og flytende, fra det vi mennesker omgir oss med. Tenk på hva sykehuset kastet der, kvikksølv, og ellers alt mulig fra annen næring og industri sitt avfall og overproduksjon, som havnet på Bratten. Forurensingen fra dette avfallet sivet ned i grunnvannet og videre i havet og livet der. Fiskene svømmer jo hundrevis av kilometer, så det er vel å anta at noen hver bodøværing har spist mye fisk som ferdes i havet i........

© Avisa Nordland