Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den ukrainske nasjonalistiske minnepolitikken om ukrainske nasjonalister fra andre verdenskrig, har gjennomgått en bemerkelsesverdig forandring. Fra å være et marginalt emigrantnarrativ etter andre verdenskrig, ble den på 1990‑tallet til et regionalt fenomen i Vest-Ukraina, utover på 2000‑tallet til en nasjonal diskurs, og etter 2014 til et av de mest sentrale ideologiske verktøyene i den ukrainske staten. Denne utviklingen er ikke bare et historisk anliggende, men et politisk prosjekt med dype konsekvenser for dagens Ukraina og for forståelsen av krigen med Russland.

Det heroiserte narrativet om fortidige ukrainske nasjonalister (og nazikollaboratører) som kompromissløse frihetskjempere, har blitt til den ukrainske statens offisielle identitetsprosjekt og selvforståelse. Det nasjonalistiske narrativet presenteres i den ukrainske samtiden nærmest som en renhetsfortelling. De høyreekstreme nasjonalistene fra andre verdenskrig fremstilles som de mest dedikerte, de mest selvoppofrende, de mest ukrainske av alle som kjempet for landets frihet. De blir gjort til arketypiske uttrykk for Ukrainas moderne identitet. Det er alt annet enn uskyldig, men en hvitvasking av den ukrainske historiens mørkeste flekker.

Den ukrainske minnepolitikkens aktører har arbeidet for å forvandle kompromitterte aktører til helgener, massakrer til patriotisme og nazikollaborasjon til nødvendighet. Minnekrigere som den ukrainske statens ideologiske stormtropper, diasporaorganisasjoner, nasjonalistiske partier, paramilitære grupper og deres akademiske fortalere, har kjempet i tiår for å få godkjent sin........

© Avisa Nordland