Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Juni er måneden hvor det føles som verden nesten tåler oss. Regnbueflagg vaier fra rådhus og kjøpesentre, politikere går i parader og legger ut selfies med slagord som “Love is Love”. Folk jubler. Vi jubler. Det er fint, men også vondt. For vi vet det tar slutt.

Nå er det august. Pride-paradene er ryddet bort, og vi står igjen med hverdagen. En hverdag som for mange av oss fortsatt er utrygg. En hverdag hvor jeg, som skeiv ungdom, må veie hvert blikk og hvert ord, fordi jeg aldri vet hvordan folk vil reagere. Det er ikke Pride når noen skriker "jævla homo" etter deg på bussen. Det er ikke Pride når du holder kjæresten din i hånda og må slippe fordi du føler deg overvåket. Det er ikke Pride når du kommer ut til foreldrene dine og de ser på deg som en fremmed.

Vi feirer Pride i juni, men vi lever dette livet hver dag.

Og jeg er så lei av at det ikke blir tatt på alvor. At så mange tror vi er i mål. At det å henge opp et flagg én måned i året betyr at kampen er vunnet. Det er den ikke. Hatkriminaliteten mot skeive øker i Norge. Transpersoner blir hetset og latterliggjort i kommentarfelt og på riksdekkende TV. Skeive ungdommer har høyere selvmordstall enn sine hetero jevnaldrende. Likevel virker det som om samfunnet er mest opptatt av hvordan Pride “ser ut”, og ikke hva det faktisk betyr.

For Pride handler ikke om glitter og parader. Pride handler om motstand. Om overlevelse. Om retten til å eksistere, og bli elsket, uten å måtte forklare eller forsvare seg. Og det handler om politikk. For det er ikke tilfeldig at vi har det som vi har det. Det er politiske valg som har gjort det slik, og det er politiske valg som kan endre det.

Som........

© Avisa Nordland