Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

PKKs beslutning om å legge ned våpnene markerer et historisk vendepunkt. Etter flere tiår med vold og traumer gir dette håp om en ny fase – men i Tyrkia er politikk sjelden entydig. For president Erdoğan er kurdiske rettigheter ofte mindre et prinsippspørsmål og mer et strategisk redskap i en maktpolitisk kamp, som i dag utspilles med økende intensitet.

Den etnopolitiske konflikten mellom den tyrkiske staten og kurdiske grupper har forgiftet relasjonene mellom vanlige tyrkere og kurdere over generasjoner. Fiendtligheten er ikke tilfeldig, men resultatet av historisk undertrykkelse, systematisk diskriminering, strategisk marginalisering og gjensidig radikalisering gjennom vold. For å forstå dagens mistillit må vi erkjenne hvordan statlige narrativer, kollektiv straff og dehumanisering har vært anvendt som maktstrategier – noe som har skapt et samfunn gjennomsyret av frykt og fremmedgjøring.

Statlig vold og identitetspolitikkens røtter

Konflikten går tilbake til republikken Tyrkias grunnleggelse i 1923, da staten under Mustafa Kemal Atatürk etablerte en homogen nasjonal identitet basert på tyrkiskhet. Kurdisk språk og kultur ble kriminalisert, kurdere ble systematisk omtalt som «fjelltyrkere», og motstand ble møtt med brutal vold, eksemplifisert gjennom massakren i........

© Avisa Nordland