De siste årene er det ikke blitt bygget ut vindkraft i Norge. Ingenting.

Kjetil LundDirektør, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)

Den lave kraftutbyggingen nå skyldes ikke beslutninger tatt i forrige uke eller i fjor, men for flere år siden.

Husker du striden om Sima–Samnanger? Den dominerte nyhetsbildet i Norge sommeren 2010. Bunadskledde demonstranter på TV kveld etter kveld. «Monstermaster» kom inn i det norske språket.

Striden gjaldt bygging av en ny høyspentledning gjennom Hardanger for å styrke kraftforsyningen inn til Bergen. På den tiden mente mange at det ikke var behov for å bygge mer kraftnett. Dessuten gikk prosessen for raskt. For raskt, ja. «Ta tiden til hjelp, statsråd» var tittelen på én av de mange kritiske lederartiklene i Bergens Tidende.

Det virker som en annen tidsalder, men er bare rundt 15 år siden. I dag har vi for lite kapasitet i kraftnettet i Norge.

Husker du politikken for vindkraft for 15 år siden? Partiene hadde bilder av vindturbiner i sine brosjyrer. Stortinget innførte økonomiske støtteordninger, til og med skatteletter, for utbygging av vindkraft på land. I løpet av noen få år ble det bygget ut nesten 15 terawatt-timer (TWh) – det er rundt 10 prosent av Norges kraftproduksjon.

Også det virker nå som en annen tidsalder. I 2020 besluttet Stortinget full stopp i all konsesjonsbehandling av vindkraft og innførte kommunalt vetorett.

De siste årene er det ikke blitt bygget ut vindkraft i Norge. Ingenting.

Det er en fellesnevner her. Pendelen i energipolitikken svinger, men ettervirkningene er lange.

Den lave kraftutbyggingen nå skyldes ikke beslutninger tatt i forrige uke eller i fjor, men for flere år siden. Når vi nå har for lite kraftnett, skyldes det vurderinger gjort flere år tilbake i tid.

Hva vi kan lære av historien

Hvis historien kan lære oss noe, hva har vi da i vente de neste årene? Vi kan dele opp i tre delfortellinger, som peker i litt ulike retninger:

Det ene handler om utbygging av kraftnettet. Der skjedde det også et skifte rundt 2020, men motsatt vei av vindkraften: Det økte da på med nye prosjekter, så mange at vi i NVE en periode hadde en kø av saker. Nå har vi fått ned køen, men veksten i saker fortsetter. Vi kommer til å ha press i kraftnettet en del år fremover. Saker med mye konflikt vil fremdeles ta tid. Men investeringene går nå opp, og det vil bli bygget mye kraftnett i Norge de neste årene.

Den andre fortellingen handler om oppgradering og utvidelse av vannkraften. Den regulerbare vannkraften er ryggraden i det norske kraftsystemet. De store anleggene ble bygget ut for lenge siden, og de siste tiårene har det vært få nye investeringer. Men nå ønsker det ene store anlegget etter det andre å utvide og oppgradere. På mange måter er dette et nytt kapittel for kraftutbyggingen i Norge.

Investeringene i stor vannkraft handler stort sett om å oppgradere effektkapasiteten til anleggene, altså evnen til å produsere mye kraft på kort tid. Det er viktig, for det styrker forsyningssikkerheten i Norge. Og det reduserer prissvingningene i en tid med stadig mer ikke-regulerbar kraftproduksjon. Men effektoppgraderinger gir ikke mer kraft gjennom året.

Og vi trenger også mer kraft.

Da kommer vi til den tredje delfortellingen, den mest bekymringsfulle. Vindkraft på land er den teknologien som kan gi mye ny kraft relativt raskt. Uten behov for subsidier – og med evne til verdiskaping lokalt og nasjonalt. Vindkraften samspiller dessuten godt med den regulerbare vannkraften og gir oss et mer komplett fornybart kraftsystem.

Men gang på gang blir nå vindkraftprosjekter stoppet av kommunene, før de en gang kommer til konsesjonsbehandling i NVE. Bare det siste drøye året er vindkraftprosjekter for rundt 10–15 TWh blitt stoppet slik. Alle disse ville neppe fått konsesjon, men dette sier likevel noe om omfanget av prosjekter som stoppes. Hvis denne utviklingen fortsetter, vil kraftbalansen i Norge kunne svekkes betydelig.

Hvor dramatisk vil det være?

På kort sikt: ikke særlig. Norge hadde rekordhøy kraftproduksjon og tidenes kraftoverskudd i fjor – over 20 TWh. Vi har blant Europas laveste kraftpriser.

Men husk at energipolitikken har lange ettervirkninger. Det vi gjør nå, vil vi merke godt om noen år.

Mot en fremtid med mye kraftimport?

Hvordan vil en svekket kraftbalanse merkes?

Først og fremst på kraftprisen. Vi vil fremdeles ha tilgang på kraft. Norge har som kjent en rekke utenlandskabler, og de virker begge veier. Vi kan importere mer kraft.

ap-quoteNorge har som kjent en rekke utenlandskabler, og de virker begge veier. Vi kan importere mer kraft.

Men skal Norge importere mer kraft, må kraftprisen i Norge være høyere enn i landene rundt oss. Blir det den nye normalen, vil det være en ny situasjon for oss.

Hvor dramatisk er det? Det kommer an på øynene som ser. For store deler av næringslivet er tilgang på rimelig kraft svært viktig. De vil oppleve det som dramatisk. I Norge er vi vant med å ha lavere kraftpriser enn landene rundt oss.

Men det kan være i endring. De siste årene har Sverige, som har bygd ut mye vindkraft, hatt lavere kraftpriser enn oss i gjennomsnitt. I fjor var kraftprisen i Spania (så vidt) lavere enn i det sørlige Norge. Spania har også bygd ut mye sol- og vindkraft de siste årene.

Men en sterk kraftbalanse handler ikke bare om kraftpris og næringslivets kår. Det handler også om nasjonal sikkerhet og beredskap. Norge er kanskje verdens mest elektrifiserte land. Mister vi tilgangen på kraft, slutter samfunnet å virke i løpet av kort tid. Jo mer importavhengige vi blir, desto mer prisgitt blir vi utviklingen i landene rundt oss for vår egen samfunnssikkerhet. Sikkerhet og beredskap er derfor et selvstendig argument for ikke å gjøre oss avhengige av import av kraft i normalår.

© Aftenposten