Samtidig som omverdenen oppdager Finnmark, risikerer vi som bor her, å bli presset ut.

Gjett hvor jeg bor? Min nabo til høyre er tysker, til venstre en danske og tvers over gaten bor det en pensjonert finsk lærer.

Jeg bor i Gamvik, helt nordøst i Norge, i Finnmark. På kartet ser det ut som om vi ligger langt unna alt, men i virkeligheten står vi midt i en ny europeisk virkelighet. Europeere har begynt å vende blikkene og investeringene sine mot nord.

Stadig flere eiendommer kjøpes opp som ferieboliger i såkalte «coolcation»-områder. Det handler om å søke seg bort fra hetebølger, stress og trengsel – og i stedet finne ro, ren luft og storslått natur.

Men samtidig som omverdenen oppdager Finnmark, risikerer vi som bor her, å bli presset ut. Vi opplever en snikavvikling av levd liv, et dreneringspunkt hvor ferieboliger, luftige investeringer og turismens Airbnb-logikk tømmer bygdene for dagligliv.

Og det skjer i en landsdel som allerede har kjempet seg tilbake fra historiens randsone.

I 1944 ble nesten hele Finnmark ble brent ned av den tyske okkupasjonsmakten. Da røyken la seg, sto folk igjen med ruiner, minner og vilje. I mange tilfeller, bokstavelig talt med nevene som verktøy, bygde de opp igjen samfunnene. Menneskene her oppe har vist en rå styrke, en sjelelig seighet som ikke låner seg lett til overskrifter, men som fortjener respekt.

Når man bor i Finnmark, vet man hva det vil si å holde ut, bygge, samle fellesskap i stormen. Men........

© Aftenposten