Polariseringen i transdebatten svekker både forskning og pasientbehandling

Arnstein MykletunPsykolog og professor, leder, Senter for populasjonshelse ved Haukelands universitetssykehus i Bergen, og seniorforsker, FHI

Polariseringen skremmer forskere bort fra feltet. Mange har spurt meg hvorfor jeg vil meg selv så vondt å jobbe med dette.

Den finske studien om psykisk helse hos kjønnshenviste unge har skapt strid i Aftenpostens spalter. Det påfallende er ikke at fagfolk er uenige – det er at nesten ingen tar den nysgjerrige posisjonen som ellers ville vært selvsagt i medisinen.

Debatten om kjønnsbekreftende behandling er blant de mest polariserte i medisinen, og tolkningen av enkeltstudier farges sterkt av posisjonen man allerede har inntatt. Den nye finske registerstudien som nå diskuteres (Ruuska mfl., Acta Paediatrica 2026) er nesten et lærebokeksempel.

To posisjoner som begge har noe for seg

Aksen i debatten går grovt sett mellom en liberal og en restriktiv posisjon. Dette er en forenkling – det er ytterposisjoner, og mange viktige nyanser kommer i tillegg.

Typiske standpunkt blant dem som har en liberal posisjon, er at man legger til grunn pasientens egen beskrivelse av kjønnsinkongruens. Man legger til grunn at kjønnsbekreftende behandling ofte er nødvendig, og at det gir betydelige gevinster. Bekymringen handler om underdiagnostisering og underbehandling. Bivirkninger regnes som et håndterbart problem. Tankegangen er at slik behandling vanskelig kan gjøre stor skade, men definitivt kan gjøre stor nytte. Noen vil hevde at uten behandling kan alvorlige helseproblemer inntreffe, særlig for den psykiske helsen. Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) og Oslo kommunens Helsesenter for kjønn og seksualitet skriver begge at det er godt dokumentert at slik behandling gir bedre mental helse.

ap-quoteIngen av disse posisjonene er ufornuftige. Begge vil mennesker vel.

Typiske standpunkter blant dem som har en restriktiv posisjon, er at man ønsker å se at........

© Aftenposten