17. mai, dialekter og motkulturer

GJESTEKOMMENTAR: De norske dialektene er ett av mange uttrykk for sterke motkulturer og levende demokrati.

Jørg Arne JørgensenSkribent og religionshistoriker

Norge er et språkland. At vi har to skriftspråk og et utall dialekter, er en del av vårt særpreg, og det å snakke om språk og dialekter får alltid praten på glid. Det blir klikkbonanza når riksrefser Sanna Sarromaa kaller dialektene «djevelens verk», særlig vår jærske «sutredialekt». Men det å latterliggjøre dialekter er ingen ny ting. Allerede Ivar Aasen påpekte hvordan folkespråket «krænkes og belæes».

Den utbredte bruken av dialekter sier noe om oss som nasjon. At de attpåtil blir brukt i offentlige sammenhenger, er uvanlig i internasjonal målestokk. Det klassiske eksempelet er da statsbudsjettet ble lagt fram på totendialekt av Sigbjørn Johnsen, som ubesværet kunne si «vi har itte mer peeng».

Det ligger identitet og ligger kulturell rikdom i dialektene. Til sammen gir alle dialektene våre et formidabelt norsk ordforråd.

Kanskje det viktigste aspektet ved dialekter er lett å glemme, nemlig at det handler om makt og status. Klart det er upraktisk og knotete med dialekter. Men jeg tror alternativet er verre, en kultur der store deler av befolkningen skammer seg over noe så nært og personlig som sitt eget talemål, og må ta på seg «lånte fjær» for å bli akseptert i........

© Aftenbladet