Idéhistoriker og kulturbyråd i Trondheim (V)

Kongens nyttårstale viste nok en gang en imponerende evne til å snu et vanskelig utgangspunkt for kongehuset til å bli en samlende styrke for fellesskapet. Men kan monarkiet begrunnes på en annen og dypere måte enn som en popularitetskonkurranse?

Vi har vært forunt med et kongehus som er verdensmestre i rolleforståelse og tilpasningsdyktighet. Det går ei direkte linje fra «kommunistenes konge» til motstandssymbolet under andre verdenskrig, via en trikketur i 1973 og fram til dagens overhode for en nasjon hvor jenter er glad i jenter, gutter i gutter, og hvor vi til tross for at vi tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting, fortsatt tror på Hans Majestet Kongen som en samlende figur for det moderne og mangfoldige Norge. Men kan en åpenbart arkaisk statsform overleve på rolleforståelse og tilpasningsdyktighet alene, når kongehuset samtidig er omgitt av sjamaner, influensere og en sensasjonshungrig presse som suger til seg av rojal kapital, møysommelig opparbeidet over et godt århundre? Det er vanskelig å se at en statsform fra ei annen tid, gradvis uthulet og tilpasset det moderne samfunn, kan overleve på popularitet alene.

Men det norske kongehuset har ikke bare gitt oss hyggelige monarker med god situasjonsfornemmelse. Vi har fått et kongehus som har hegnet om demokratiet og den norske konstitusjonen, og som i et avgjørende øyeblikk har opptrådt som dens garantist, i en situasjon hvor politikerne sviktet. Var det bare situasjonsfornemmelse som gjorde at kong Haakon sto fram som nasjonens samlende kraft under og etter den tyske okkupasjonen, eller fins det faktisk et prinsipielt argument for å holde fast ved det konstitusjonelle monarkiet i Norge? I så fall er det dette: Nemlig at regenten, som for alle praktiske formål er uten reell makt i den utøvende politikken, har sin person og sin funksjon forbundet med en egeninteresse i å forsvare forfatningen. Det var dette vi så i praksis i 1940, hvor selv Stortinget sviktet i et avgjørende øyeblikk.

Kong Haakons nei står som en himmel over den norske motstandskampen under andre verdenskrig. Om man kan diskutere betydningen og omfanget av den militære motstanden, så kan man ikke diskutere den rakryggede holdningen kong Haakon møtte tyskerne og Quisling med på Elverum i april 1940. Få bilder forteller oss mer om den norske motstandskampen enn det berømte fotografiet av norske skiløpere som har skrevet kongens monogram, H7, i snøen. Vår motstand var kanskje liten, men den var ektefølt og udiskutabel. Slik har vår forståelse av motstandskampen vært.

Men kong Haakon sa ikke nei bare én gang. Det er det andre nei’et er det vanskeligste, for det var ikke rettet mot fienden, men mot det norske Stortinget, som oppfordret kong Haakon til å abdisere som en del av et forsøk på å forhandle med okkupasjonsmakta da alt så som mørkest ut. Det andre nei’et er «kongsgjerningens høydepunkt», skriver kongens biograf Tor Bomann-Larsen. I ei tid hvor kongehuset kan virke underlig malplassert i et liberalt demokrati hvor posisjoner skal gis etter fortjeneste og ikke etter arv, er det verdt........

© Adresseavisen