Forholder norske TV-serier seg til det norske samfunnet?

Jeg så nettopp de to første episodene av krimserien «Mord i Sogn», basert på Jørgen Jægers bøker. Serien inneholder mye småmorsom personkjemi, men jeg vet ikke om det er et godt tegn for krimplottene at den mest spennende handlingstråden er den åpenbare kritikken av nærpolitireformen.

Her gjør serien det mange norske serier gjør bra: Den tematiserer bevisst en kjent norsk samfunnskonflikt. Kritikken er gjenkjennelig og treffende, og den gjenspeiler motsetninger jeg selv har observert mellom toppledere i Politidirektoratet og vanlige operative politifolk. Selv om nærpolitireformen ikke nevnes ved navn, og konflikten begrenses til et motsetningsforhold mellom Førde og Sogn, er dette gjenkjennelig norsk samfunnsdebatt. Det er godt TV.

Derfor er det ekstra skuffende at bakgrunnen for selve krimplottet tydeligvis ikke forholder seg til at vi befinner oss i Norge i det hele tatt. Og nå må jeg advare mot det jeg i min rånerungdom passet på å montere på bagasjelokket av bilen min: spoilere.

Hovedplottet i de første to episodene er et drap som skjer fordi gårdens eier vil testamentere bort bygdas største eplegård til noen helt andre enn sønnen sin. Plottet bygger dermed på en forestilling om at norsk arvelov fungerer som i USA, der folk kan testamentere til hvem de vil. I Norge har vi for det første pliktarv, men det er ikke engang det viktigste her. Siden dette beskrives som den overlegent største gården i bygda, som etter sigende produserer like mye som alle de andre til sammen, er det lite troverdig at arealet er under grensene for odelsloven. Det eldste barnet har i så fall odelsrett og kan ta over gården uansett.

Det finnes med andre ord ikke noe motiv for et drap. For enhver som kjenner norsk lovverk og landbruk, rives grunnen fullstendig under plottet.

Dette er dessverre et mønster. Norske TV-serier lykkes ofte når de bevisst setter en norsk debatt under lupen. Men i bakgrunnen, i de mange små detaljene som til sammen danner et bilde av samfunnet dramatikken utspiller seg i, mangler den norske forankringen dessverre ofte.

Det tydeligste eksempelet er arbeidslivet. De fleste norske TV-serier handler om voksne mennesker som er i jobb, men det er én aktør som er tungt til stede i norsk arbeidsliv og nesten usynlig på norsk TV: fagbevegelsen. Med et hederlig unntak for «Pørni», som har et langt mer realistisk blikk på norsk arbeidsliv enn de fleste, kan jeg knapt huske å ha sett en synlig tillitsvalgt siden Anne Marie Ottersen var frittalende representant for syerskene i «Fredrikssons Fabrikk» på tidlig 90-tall. Siden da har dramatiske arbeidsforhold i norske serier altfor ofte utspilt seg etter en amerikansk mal: allmektige sjefer, få rettigheter og ingen fagforening i sikte.

Serien med det amerikanskklingende navnet «Detective Hole» gjør noe lignende. Den tematiserer bevisst konflikten om bevæpning av politiet. Men selv når det settes i gang oppsigelsessak mot Harry Hole, glimrer fagforeningen med sitt fravær til tross for at så godt som samtlige norske politifolk er organisert.

Norsk arbeidslovgivning gir for øvrig ikke politiledere (eller andre ledere) selv, uten videre, anledning til å vedta en oppsigelse uten grundig dokumentasjon av regelbrudd over tid, forsøk på rettledning og flere ankemuligheter. Dette ser vi sjelden riktig presentert i norske TV-serier.

Dette er ikke bare et spørsmål om realisme. Ungdommer som kommer ut i arbeidslivet for første gang og ikke har noen personlig erfaring med det, har en del av forventningene sine dannet av det de har sett på TV. Når det ser ut som det gjør, blir de lite bevisste på at de har rettigheter og at de bør organisere seg. Og de lar seg herse med. Det kan de tape stort på.

Om mine observasjoner er i nærheten av representative, trenger vi bedre norske produksjoner på dette området. Da bør manusforfatterne gjøre jobben, ikke bare der de selv bestemmer seg for å tematisere en debatt. De må gjøre jobben i de små observasjonene som danner bakgrunnen, som beskriver samfunnet dramatikken skjer i. Sett dere inn i den norske arbeidslivsmodellen, les straffeprosessloven, arbeidsmiljøloven, statsansattloven, statens personalhåndbok og hovedavtalen. Ja, og så odelsloven, da.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen