Jeg hadde akkurat kommet inn døra etter en koselig trilletur med lille Alva på fire måneder, da de første urovekkende nyhetene fra hovedstaden kom fra radioen på kjøkkenbenken.

Jeg tenkte først at eksplosjonen måtte skyldes en gasslekkasje. Ingen sprenger vel bomber her i lille trygge Norge?

Med den lille babyen min i armkroken fulgte jeg nyhetssendingene utover kvelden og natta. Sjokket og vantroen økte i intensitet i takt med oppdateringene.

Minnene fra egne opplevelser på Utøya som ung AUFer strømmet tilbake. Tårene trillet i frykt og medfølelse over det sanne helvetet som ungdommene som var der nå måtte gjennomgå.

Kanskje kjente jeg noen som var der, eller som hadde sendt barnet sitt på årets leir.

I dagene etter sto det enorme omfanget av terroraksjonen fram i all sin gru: 77 mennesker ble brutalt frarøvet livet og framtida.

Hundrevis ble merket for livet med sår og skader, smerter og traumer.

Tilbake sto et svimlende stort antall mennesker som hadde mistet en av sine nærmeste eller fått hjem et barn som hadde opplevd det verste og mest utenkelige som kunne skje.

Min gode venninne Randi Johansen Perreau i Hommelvik opplevde begge deler. Sønnen Sebastian på 14 år flyktet fra kulene og overlevde terroren med et nødskrik. Sønnen Christopher på 25 kom aldri hjem …

Min hjemkommune Malvik og mitt nærmiljø ble sterkt rammet. Det antas at hver femte nordmann kjenner noen som ble berørt av hendelsene 22. juli 2011.

Selv om 15 år har gått, har det vonde såret vårt land og vårt demokrati fikk........

© Adresseavisen