Professor i spesialpedagogikk, NTNU

Tilstanden for mange elever med særskilte opplæringsbehov er nå så uverdig at det fortjener oppmerksomhet i den offentlige debatten.

Foreldre oppretter opprørsgrupper og roper med utestemme, men de blir ikke hørt. Som et av de rikeste landene i verden, hvordan kom vi dit at en så stor og sårbar gruppe barn og unge lider? Skal det fortsette sånn? Eller finnes det en vei å gå herfra?

Som skoleforsker i norsk offentlig grunnskole blir jeg stadig kontaktet av fortvilte foreldre som opplever at barna deres ikke får den hjelpen de trenger i skolen. Noen forteller om barn som befinner seg i ordinære klasserom, og som ikke får den tilretteleggingen de trenger for å mestre eller delta på lik linje med medelevene. De forteller om vonde erfaringer av både stigmatisering og ekskludering i det såkalte «innenfor-fellesskapet». Andre forteller at deres barn er plassert i grupper med andre barn med helt andre hjelpebehov utenfor klasserommet, og at tilbudet ligner mer på oppbevaring enn opplæring.

Ifølge foreldrene har de utallige ganger rettet sin bekymring til skolen. Der blir det møtt med at det er klare føringer fra skoleeier om å redusere omfanget av vedtak om spesialundervisning, nå benevnt som individuelt tilrettelagt opplæring i ny opplæringslov. De får høre at spesialundervisningen har en lang tradisjon for å være er individ- og vanskeorientert, og at den bidrar til stigmatisering og ekskludering for elevene. Nå er det inkludering i klasserommet som gjelder. Mange blir også fortalt at det ikke følger med flere ressurser til skolen selv om barnet deres skulle få vedtak om spesialundervisning. Tilbudet som barnet deres får i dag, er det beste de kan få, får de vite.

Det er mange årsaker til at elevmangfold har trange kår i dagens skole. Både ambisjonen om å utvikle skolen til å bli mer kunnskapseffektiv og trangere kommuneøkonomi kan forklare situasjonen. I «tøffere» tider er det kanskje ikke de svakeste elevene som settes i front. Samtidig viser altså foreldrene til en annen og mer subtil årsakssammenheng som også finner støtte i forskning.

For å forstå foreldrenes fortellinger må vi skue tilbake i tid. Da spesialskolene ble lagt ned i løpet av 1980-årene, skulle elevene med særskilte hjelpebehov overføres til skolen for alle. Fra å tenke at det var noe feil med elevene, skulle oppmerksomheten rettes mot det som var feil med skolen. At den ikke var tilstrekkelig tilpasset de naturlige menneskelige variasjonene som disse elevene representerte.

Prinsippet om tilpasset opplæring i ordinær undervisning........

© Adresseavisen