Podcaster, forfatter og foredragsholder

I sommer ligger jeg med seilbåten min ved Ona fyr. Et ytterpunkt i norsk geografi – og et symbol på noe dypt menneskelig.

Jeg sitter her og ser ut over havet og kjenner at dette stedet, og dette øyeblikket, bærer flere lag av mening. Ikke bare fordi jeg i dag har navigert etter fyret. Men fordi jeg også har navigert etter boka «Ona fyr».

I min aller første ordentlige jobb på starten av 2000-tallet ble vi ledet gjennom en visjon- og verdiprosess av firmaet Dinamo, ledet av Ingebrigt Steen Jensen. Den prosessen satte dype spor i meg. Siden den gang har jeg selv stått i mangfoldige verdiprosesser – som rådgiver, leder og medmenneske. Vi snakket om verdier som retning og kjøreregler for adferd, som anker og som felles språk. Boka «Ona fyr» ble en følgesvenn. Et mentalt kompass.

Og nå – over to tiår senere – sitter jeg ved det virkelige fyret. På øya som ga boka navn. Og vet at Ingebrigt Steen Jensen har fått alzheimer. Akkurat som min mor. At hans familie står i det samme som meg. At vi – i hver vår ende av landet – deler både takknemligheten over livet som var, og sorgen over det som gradvis forsvinner.

Fyret i boka var et bilde på tydelige verdier og godt lederskap. Nå blir det også et bilde på noe annet: behovet for å holde fast i det som gir mening når alt annet forsvinner.

Ingebrigt har valgt å være åpen om sykdommen. I boka «Før jeg forsvinner» deler han ærlig og nært fra det første året med alzheimer. Han har deltatt i podkaster, stått på scenen og møtt folk ansikt til ansikt – også nå, med sykdommen som følgesvenn.

Det sitatet fra boken treffer meg i hjertet: «Alzheimer........

© Adresseavisen