«En sterk sparebank kan – og bør – levere både samfunnsutbytte og kundeutbytte», skriver Paul Carsten Holst, administrerende direktør i Sparebanken Narvik, i Nordnorsk Debatt. Fra min egen oppvekst på Røros til mine barns fotballturneringer på Vestlandet, og har sett på nært hold hva sparebankmodellen betyr i by og bygd.

Likevel velger konsernsjef Jan-Frode Janson i SpareBank 1 SMN å tegne et motsetningsbilde. I Dagens Næringsliv sier han at han føler seg presset til å lansere kundeutbytte, og sier at det «gjør vondt inn i sjelen».

Når Sparebank1 SMN fra sin tillitsposisjon skaper et slikt skremselsbilde, er det ikke overraskende at frivilligheten blir urolig, og vi kan i helgen lese i Adressa at «Milliarder kan flyttes fra fellesskapet til bankenes kunde». Det er en konstruert motsetning, for begge deler er fullt mulig.

Skrivekonkurranse: «Fortell oss om noe du aldri glemmer!»

Sparebankenes opprinnelige formål var å gi vanlige folk økonomisk trygghet og mulighet til å spare og eie egen bolig. Gaveinstituttet kom senere som følge av overskudd ut over det som var nødvendig for å sikre kapital og utlånsvekst.

I 2009 ble sparebankmodellen videreutviklet. Det ble åpnet for kundeutbytte, nettopp for å styrke modellen. Siden det har kundeutbytte og støtte til frivilligheten levd godt side om side.

Dette er ikke radikalt. Gjensidige og samvirkebevegelser som Coop har hatt tilsvarende ordninger i mange år. Da melkebønder i Tine i Midt-Norge nylig fikk rekordhøy etterbetaling per liter melk, var det samme logikk: Overskudd deles med dem som har skapt resultatet.

Det avgjørende spørsmålet er om kundeutbytte svekker frivilligheten. Tallene viser det motsatte. Da kundeutbytte ble tillatt i 2009, delte sparebankene samlet ut rundt en halv milliard kroner i gaver. I 2025 er gavebeløpet om lag 5,5 milliarder kroner, en ellevedobling. Det er ikke en svekkelse av frivilligheten. Det er en kraftig styrking.

Et norsk pass. Et annet regelverk

Elefanten i rommet er kapitalakkumuleringen i stiftelsene. I økende grad overføres betydelige allmennyttige midler til sparebankstiftelser som plasserer kapitalen i finansmarkedene, blant annet på Oslo Børs.

Her er Sparebank1 SMN blant de mest ekstreme eksemplene. Sparebankstiftelsen SMN mottok 676 millioner kroner i 2024 fra banken. Av dette ble 32,7 millioner delt ut, i underkant av fem prosent. Samtidig omtales de store kapitaloverføringene til stiftelsen som midler «til frivilligheten». Det er i beste fall villedende.

Sparebank1 SMN kunne altså kombinert vesentlig høyere gaver til frivilligheten og kundeutbytte til kundene – dersom de ønsket det. At de ikke ønsker det, er en ærlig sak. Men da må de også være ærlige om valget.

I en tid med presset kommuneøkonomi og stram økonomi for barnefamilier er det legitimt å spørre: Er det riktig at så store beløp bindes opp i kapitalforvaltning fremfor å komme barn, unge og frivilligheten direkte til gode? I en tid hvor mange kjenner på økonomisk press, kan kundeutbytte være det som gjør at barna får nye fotballsko, eller at treningsavgiften blir betalt.

Vi gleder oss til å komme i gang i Trondheim – med både kundeutbytte og et sterkt samfunnsengasjement gjennom vårt samfunnsutbytte.

For oss er dette ikke et enten – eller.

Det er et ja takk, begge deler.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen