Jeg er en sint feminist. Jeg bor i Trondheim, og jeg er en privilegert dobbeltborger av USA og Norge. For noen høres «sint feminist» ut som et problem. For meg er det en naturlig reaksjon på urett.

Alternativt er jo likegyldighet.

Min feminisme er interseksjonell. Den handler ikke bare om kvinner. Den handler om menneskerettigheter, verdighet og om vi aksepterer et samfunn der noen menneskers liv tilsynelatende teller mindre enn andres.

Å være en sint feminist betyr at jeg nekter å normalisere nedbyggingen av grunnleggende rettigheter og rettsstaten, enten det skjer i USA eller andre steder. Når myndigheter angriper demokratiske institusjoner eller gjør sårbare grupper til politiske mål, bør det vekke reaksjoner. Ikke skuldertrekk.

Det betyr også at jeg ikke aksepterer vold og diskriminering mot kvinner, innvandrere eller mennesker som identifiserer seg med regnbuen. Dette er ikke abstrakte kulturkamper. Det er menneskers liv.

Men det betyr også å se nærmere på vårt eget samfunn. Trondheim er en rik by i et rikt land. Likevel diskuterer vi gang på gang om vi egentlig har råd til gode nok penger til skoler, til å prioritere barn og unge, eller til å gi eldre en verdig hverdag. For meg burde dette være blant de mest selvfølgelige politiske prioriteringene.

Samtidig merker jeg hvor ofte samtaler, også her i Trondheim, dreier tilbake til den «gale, oransje mannen» i amerikansk politikk og kretsen rundt ham. Ja, de er farlige. Ja, de må kritiseres. Men de trenger ikke mer oppmerksomhet enn de allerede får.

De som fortjener synlighet, er de som gjør det motsatte: lærerne, frivillige, organisasjonene og aktivistene som hver dag arbeider for et mer rettferdig samfunn.

I møte med økonomi betyr likestilling null

Jeg reagerer også på hvor lett vi distanserer oss fra vold i andre deler av verden. Ledere som bruker makten sin til å bombe mennesker i andre land bør møtes med kritiske spørsmål. Det samme gjelder dem som stilltiende aksepterer det.

Og vi bør også stille spørsmål til oss selv. Mange av oss investerer gjennom pensjonsordninger og fond. Vet vi hva pengene våre faktisk går til? Våpen? Fossil energi? Systemer som rammer mennesker langt unna oss selv?

Til tross for sinnet kjenner jeg også stolthet.

Jeg er stolt av å kalle meg interseksjonell feminist. Stolt av å bruke stemmen min, på nett, rundt lunsjbordet og fra scenen. Stolt av å være en kvinnelig eier av en innvandrerbedrift. Og stolt av å kunne bruke stemmeretten min både i USA og Norge.

Ikke minst er jeg stolt av å være medlem av Feministhuset i Trondheim og av å gå i toget denne søndagen.

Jeg er sint. Jeg er stolt. Og jeg er lei av likegyldighet.

Derfor øver jeg meg på å bruke stemmen min og privilegiene mine.

Flere burde gjøre det samme. Bli med.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen