ARAMS VERDEN

Da jeg fikk beskjeden ble det et av de øyeblikkene der verden stoppet opp i en liten periode. For meg var det en selvfølge snart å se Kristian igjen, og faktisk antok jeg at denne helgen var neste gang jeg skulle treffe ham og mange andre gode kamerater på fylkesårsmøtet vårt. Slik ble det altså ikke, fordi livets største selvfølge – nemlig det å leve, plutselig ikke lenger var noen selvfølge.

Litt naivt å tenke at folk kommer til å leve evig, tenker du kanskje, men det er jo naturligvis ikke slik at jeg aktivt tenker at folk skal leve evig. Likevel blir det hva som er naturlig å legge til grunn, særlig med en fyr som Kristian var det vanskelig å tenke noe annet. Han var alltid(!) på arrangementer han hadde anledning til å delta på. Etter hvert ble det derfor naturlig bare å regne med å se ham med jevne mellomrom.

Når han nå........

© Tønsbergs Blad