Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da storbrannen rammet Krokstadelva 17. juli, ble 116 boenheter ødelagt. Flere hundre mennesker mistet hjemmet sitt på få timer. 

Samtidig fikk vi se samfunnet på sitt beste. 

Nødetater og mannskaper fra flere kommuner jobbet under svært krevende forhold. Naboer åpnet hjemmene sine, og folk bidro med det de kunne. Ingen menneskeliv gikk tapt. 

Men beredskapen blir også satt på prøve senere, når oppmerksomheten avtar og hverdagen skal bygges opp igjen. 

Vårt kriseteam har fulgt opp ansatte i kommunen og deler av nødetatene. Vi har møtt både sterk mestring og belastninger som ikke er synlige utenfra. Erfaringen samsvarer med forskningen: Behovene endrer seg over tid. 

De første dagene handler om det mest grunnleggende: Hvor skal vi sove? Hva kan reddes? Hvem kontakter forsikringsselskapet? Oppgavene er konkrete og hjelpen synlig. 

Forfatteren av dette innlegget er Anders Gulbrandsen, leder for kriseteamet i Avonova Helse.

Selskapet har 1.400 ansatte og tilbyr privat bedriftshelsetjeneste.

Etter hvert kommer andre spørsmål. Hvor skal vi bo permanent? Kan barna fortsette på samme skole? Klarer jeg å stå i jobben? Kommer livet til å bli normalt igjen? 

Et hjem er også trygghet, historie og tilhørighet. For noen er det mulig å akseptere tapet og se fremover. For andre er boligen et livsverk som ikke kan erstattes av et forsikringsoppgjør. Akuttfasen forteller derfor ikke hvordan det vil gå senere. 

Det gjelder også dem som sto i innsatsen. Brannmannskapene arbeidet under vanskelige........

© Drammens Tidende