Det er mye å si om NRKs intervju med kronprinsesse Mette-Marit. Og det er grunn til å være kritisk. Svært kritisk. Ja, det er fint at hun endelig kom på banen med redegjørelsen om vennskapet med Jeffrey Epstein. Nei, redegjørelsen var verken god nok eller detaljert nok. Ja, intervjuet skaper grobunn for flere spørsmål. Nei, dette er ikke enden på visa. Denne saken er neppe over - i hvert fall ikke for den delen av norsk presse som nå føler seg snytt for en pressekonferanse. Som Dagbladet har skrevet på lederplass: «Prøv en gang til». 

Hit bør dureise i påsken

Men i tillegg til alt dette, var det noe annet jeg la merke til under intervjuet. En liten, men stor, detalj: Kronprins Haakon. 

Den rolige kroppsholdningen, det støttende lille smilet, måten han lente seg mot Mette-Marit på. Det var ingen tvil: Dette var de to mot verden. 

Onsdag kom jeg hjem til Norge etter en uke utenlands, og det var åpenbart at noe hadde skjedd de dagene jeg var borte. Stemningsskiftet var til å ta og føle på. Der presset på kongefamilien og interessen blant folket hadde vært intens før jeg dro, hadde Norge nå gått inn i det Dagbladets politiske redaktør Lars Helle kalte «kongehus-psykose». Da VG meldte om «hastemøte på Slottet» og ekstraordinært statsråd, gikk ryktene, som hadde ulmet i ukesvis, over i skogbrann. «Gjelder det Mette-Marit?», «Skal de skilles?», «Hva skjer nå?!». Det ble så ille at overskriftene til slutt ble «Det ekstraordinære møtet handlet ikke om kronprinsesse Mette-Marit». 

Det viser hvor ekstremt høyspent stemningen var. 

I dette Trykkoker-Norge ble det umulig for Mette-Marit å vente med den varslede redegjørelsen. Da hun endelig kom på banen hadde hun,  tilsynelatende overraskende, men ikke så overraskende likevel, kronprins Haakon ved sin side.

Vi har sett de to sammen i krisesofaen før. 

I Kjetil Østlis bok «Haakon: Historien om en tronarving» forteller Mette-Marit om perioden opp mot bryllupet i 2001. Hun følte seg jaget av pressen, sier hun som Haakon bare kaller Mette. 

Til slutt fikk Haakon og Mette nok:  «Vi må ut av leiligheten! Nå tar vi en kaffe. Nå setter vi oss på en benk, samme hva. La dem se oss, se hvordan vi er, og at vi er sammen», sier hun. 

«Da vi satt på den benken og ble fotografert, var det sånn livet vårt var: Haakon og jeg som tok en kaffe - og støtta oss på hverandre».

De har opplevd Trykkoker-Norge før. 

Tre dager før bryllupet i 2001 holdt de pressekonferansen der de adresserte Mette-Marits fortid med  «utagerende festing». For at ryktene ikke skulle forfølge dem resten av livet, var planen «å få det ferdig snakka, en gang for alle». 

Var det det de forsøkte også denne gangen?

I så fall lyktes de ikke. 

Men de lyktes med noe annet. 

Det de lyktes i, var å vise at de står sammen. Å få ryktene om brudd, isfront og alt det andre til å brenne ut som en kinaputt. Joda, det er klart at det var en del av planen, at det var viktig for dem å vise Norge at de ikke er helt Charles og Diana. Det klarte de - og i samme slengen fikk de vist fram hvilket solid kongsemne Haakon er: Rolig, sindig, lojal. Stand by your woman.

For Mette-Marit var ikke dette et godt intervju. Vi trenger flere svar. For Haakon var det derimot ren merkevarebygging. Herregud, som denne mannen har stått på de siste månedene! Som Mette-Marit sier i boka til Østli:  «Måten han håndterer vanskeligheter over tid er en av hans sterkeste sider». 

- Nordmenn er ikke dumme

Kongefamilien står i en krise som går over flere nivåer. Det er Mette-Marits Epstein-mailer, det er Marius Borg Høibys rettssak, det er kong Haralds helse, Märthas rolleforståelse, Mette-Marits sykdom og alle de spinnville spekulasjonene som svermer i befolkningen som mygg på Finnmarksvidda. 

Nå er i hvert fall noen av de sistnevnte effektivt sprayet bort med myggspray. Beskjeden som ble sendt fra sofaen på Skaugum er at det blir helsa som eventuelt setter en stopper for Mette-Marits fremtidige dronninggjerning. Ikke noe av alt det andre.  

«Og så er Haakon det mennesket jeg respekterer mest i hele verden, sa Mette og så bort på Haakon som satt ved siden av henne i den blåstripete sofaen.

«Jeg har stor tro på ham, så jeg har lyst til å stå ved siden av ham i prosjektet, ja. Hvis jeg har mulighet til det med helsa mi». 

«Hvordan ser kronprinsen på veien videre», spurte NRKs Petter Oulie-Hauge. 

«Det er fint å tenke på den grunnmuren som Kronprinsessen og jeg har bygget», sa Haakon, faktisk litt nølende og trakk fram at de har vært sammen i over 25 år. «Vi står jo på et fundament. (...) Og da har vi heldigvis kunnet bygge den sånn at vi står støtt sammen. Og når man gifter seg, så er det jo for gode og onde dager. Når det er gode dager, så er det jo greit. Da er ting fint, sier han, og smilte igjen bort til Mette-Marit. 

«Det er jo når det er skikkelig motbakke og utfordringer ... Det er da det er så viktig å ha det fundamentet å stå sammen på. Dette er jo vårt prosjekt, som vi gjør sammen. Og så er det sånn at Mette er omsorgsfull, klok og skikkelig sterk, sa Haakon. 

«Derfor vil jeg alltid ha med henne på laget hvis noe vanskelig skjer». 

Mette-Marit var tydelig rørt. «Det var da koslig, da, uff», sa hun, grep hånden hans og klamret seg til den. 

At de to tilsynelatende står sterkt sammen er kanskje bra for monarkiet, kongefamilie og kongehus, men det er ikke bare bra for alle andre. At det oppstår et oss og dem er jo aldri bra. Mette-Marit har kanskje ikke en konstitusjonell rolle, men hun har en offentlig rolle. At det åpenbart er aksept hos Haakon for at hun gjemmer seg bak behovet for å beskytte privatlivet - på spørsmål alle andre i tilsvarende situasjon hadde måttet svare på - er uten tvil provoserende og bidrar til at denne saken ikke kan legges død med det første. 

At de forsøker å kontrollere narrativet er for så vidt forståelig, men Norge er et demokrati tuftet på idealer om åpenhet. Det må også gjelde for kongefamilien. Hvis Mette-Marit vil bygge opp igjen tilliten hun har rasert, burde hun, som Dagbladet skrev, «prøve en gang til». 

Haakon står uansett sammen med Mette. Det er det som er avtalen. De deler et felles prosjekt. Det er de to mot verden.

«Trenger vi egentlig monarkiet?», spurte en leser i en av de mange, mange, mange mailene jeg de siste månedene har fått om dette temaet.  Som republikaner vil svaret mitt naturlig nok være nei. Likevel er det altså den styreformet Norge har valgt, og velger på ny gang etter gang, senest i Stortinget for bare for noen uker siden.

Spørsmålet blir dermed kanskje mer hva slags monarki vi ønsker å ha. Jeg stemmer for et monarki som er litt mer opptatt av åpenhet. 

Det er stille på bunnen av Oslofjorden. Sollyset filtreres som bleke stråler gjennom vannet, og mellom tang, tare og gamle steinrøyser glir to dykkere sakte framover.

Marinbiolog Fredrik Myhre og hans faste dykkerpartner gjennom tolv år, Roger Carson, kjenner farvannet utenfor Svestad på Nesodden ut og inn. Denne søndagen skulle det bli et av de dykkene som setter seg fast - ikke i kroppen, men i sjela.

For mellom blinkende skjell og grå sand dukker hummerne opp.

Men i stedet for å krype under steiner og klipper slik naturen har lært dem, titter de fram fra hulrom i gamle bildekk, under plastpresenninger - til og med inni sammenkrøllede plastposer.

- Synet av hummer som bruker vår plastsøppel som hjem er intet mindre enn ufattelig trist. Jeg skammer meg når jeg ser disse uskyldige skapningene vasse rundt i vår forsøpling, sier Myhre til Dagbladet.

Plast i stedet for stein

Hummeren er en utrydningstruet art i norske farvann. Nettopp derfor er den vernet i over 50 frednings- og bevaringsområder langs kysten. Det inkluderer Oslofjorden, der det i tillegg finnes tre nullfiskeområder med totalforbud mot fangst.

Likevel hjelper det lite når havet fylles av plast.

- Seks av åtte hummere vi så denne dagen hadde valgt plast i stedet for naturlige skjulesteder, forteller Myhre, som er marinbiolog i WWF Verdens naturfond.

- Hummer hører hjemme mellom steinrøyser og under store steiner, ikke under plastpresenninger og inni bildekk. De stakkars hummerne vet jo ikke at plasten de gjemmer seg under er skadelig.

Nedslående tall: Nesten tomt

For Myhre er ikke dette første gang han dykker blant unaturlige plastboliger.

- Dessverre blir det et stadig vanligere syn mange steder langs kysten. Mengden søppel på havbunnen er tidvis enorm, sier han.

Under dykket fant de alt fra plastposer og presenninger til traktordekk og gamle båtbatterier. Også stillehavsøsters hadde etablert seg blant avfallet - en fremmed art som heller ikke hører hjemme i norsk natur.

- Det sier seg selv at en truet art som omringer seg selv med plastsøppel er et ufattelig trist skue. Jeg får nesten tårer i dykkemasken av å se slike ting med egne øyne.

Dødsfelle på havets bunn

For hummeren er plasten ikke bare et uestetisk problem, men et direkte livstruende et.

- Hummerne setter seg ofte fast i plastsøppel, som for eksempel gamle fiskeliner. Disse linene blir rene dødsfeller. Sakte, men sikkert vikler de seg inn, mister bevegelsesfriheten og sulter i hjel, sier han.

Og det stopper ikke der. Mikroplast sprer seg i næringskjeden - fra plankton til fisk, fugl og pattedyr.

- Plasten påvirker alt liv i havet, fra de minste organismene til de største hvalene. Mange dyr tror plasten de finner er mat. Den legger seg i magesekkn og hindrer dem i å ta opp næringsstoffene de trenger, sier han, og legger til:

- Ofte ender det med en smertefull sultedød.

Båtvrak forurenser kysten: - Utrolig trist

Dagbladet har tidligere skrevet flere artikler om den sørgelige tilstanden under vannoverflaten. Oslofjorden sliter med å puste på grunn av overgjødsling fra jordbruk og kloakk, overfiske og tilførsel av miljøavgifter.

- Paradokset er at alle vet hvor ille det står til med Oslofjorden. Samtidig blir alt for lite gjort for å få tilbake livet i fjorden, sa Myhre til Dagbladet da vi møtte ham etter en dykkertur i januar i fjor.

For å beskytte økosystemet og sårbare arter, har det siden 1. januar i år har vært innført nullfiske i tre store områder i Oslofjorden.

- Vår hummerkartlegging og merking viser at vernet virker - og blir respektert, sa Thrond Oddvar Haugen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, til Dagbladet i desember.

- Folk våger ikke fiske i verneområder fordi de vet at folk følger med - og at de melder inn om noen bryter reglene, utdypet han.

- Oslofjorden dør av manglende politisk vilje

Plastsøppel i norske hav er ikke et lokalt problem, men et globalt symptom, forteller Fredrik Myhre.

- Plastsøppel er et av verdens raskest voksende miljøproblemer. Dessverre er ikke norske havområder skånet for forsøpling.

Han peker på at plasten her hos oss kommer både langveisfra og fra lokale forurensingskilder.

- Mye av plasten som finner veien ut i havet og ender opp på havbunnen, stammer fra deg og meg som forbrukere.

For å få bukt med problemet mener Myhre vi må handle på flere nivåer for å komme plastmonsteret til liv:

- Den mest unødvendige og skadelige plasten må forbys. Bedrifter må betale for overdreven bruk, og alle som setter plast på markedet må ha ansvar for å samle inn og resirkulere det. Da får vi langt sterkere insentiver til å ta vare på plasten etter bruk, sier han.

Han etterlyser også internasjonal drahjelp.

- De landene som er interesserte i å løse problemet, må lage felles spilleregler for hvilke plastprodukter vi fortsatt ønsker og hvordan vi skal håndtere plasten.

Nye funn forbløffer: - Banebrytende

- Alle kan gjøre litt

Selv om problemet virker uoverkommelig, mener Myhre at alle som bor langs fjorden kan bidra.

- Jeg vet at mange føler seg maktesløse, men samtidig at de bryr seg veldig om naturen og om de som kommer etter oss. Da må vi minne oss selv på at vi alle kan gjøre litt og vi må alle gjøre litt mer.

- Kjøp færre ting du ikke trenger, sørg for at plasten du bruker ikke havner i naturen, og plukk en plastbit eller fem hver dag der du bor.

© Dagbladet