Jeg fikk et nytt liv i Norge, men reisen forlot meg aldri

Ali MohammedForedragsholder, forfatter og politiker

Bak hvert flyktningtall finnes en kropp som har tørstet, ventet og vært redd. Dette er historien om hva flukt gjør med et menneske.

Mange tror flukten begynner i Libya eller på båten over Middelhavet. For meg startet den lenge før det. Jeg reiste fra Somalia til Etiopia og videre til Sudan. Derfra begynte den verste delen av hele reisen: turen gjennom Sahara mot Libya.

Vi som reiste, dro med pickup-biler gjennom ørkenen. Det finnes ingen ordentlige veier der ute. Ingen bensinstasjoner. Bare sand, varme og lange strekninger uten tegn til liv. Hele turen handlet om å holde seg fast og ikke falle av bilen.

Mange satt presset sammen på lasteplanet i timevis og dager om gangen. Solen brant mot huden om dagen, mens nettene kunne være iskalde. Folk ble dehydrerte. Leppene sprakk opp. Kroppen sluttet nesten å fungere normalt.

ap-quoteJeg husker måten vi ble behandlet på i Libya. Det minnet meg om slaveri. Bare fordi vi var mørke i huden, ble vi behandlet som om vi var mindre verdt.

Det var konstant mangel på mat og vann. Panikken kunne spre seg raskt dersom noen trodde vannet var i ferd med å ta slutt. Det finnes utallige historier om mennesker som ble etterlatt alene ute i Sahara. Folk som falt av bilene eller kollapset underveis og aldri ble hentet opp igjen. Det er vanskelig å forklare hvor hjelpeløs man føler seg midt ute i Sahara. Hvis bilen stopper eller noe skjer med deg, finnes det ingen hjelp. Ingen politi. Ingen ambulanse. Bare sand i alle retninger.

Mange av oss som har vært på flukt, kommer fra land preget av krig, frykt og ustabilitet. Men det er vanskelig å forklare hva det gjør med et menneske å komme fra et land ingen respekterer. Et pass som ikke åpner noen dører. Ingen ambassade som kan hjelpe deg. Plutselig merker du hvordan folk ser på deg........

© Aftenposten