Fotball er sikkert vakkert for mange. For meg ble det tidlig et symbol på noe annet: voksne som tok lek for alvorlig, barn som ble benket, og en kultur der alle forventes å bry seg.

Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg liker ikke fotball.

Der. Nå kan halve landet trekke pusten dramatisk, legge hånden på hjertet og hviske: «Men hva med landslaget?».

Fotball er ikke bare en sport lenger. Det er religion, identitet, småprat, TV-rettigheter og en evig unnskyldning for voksne mennesker til å rope «dommerjævel» mot skjermen.

Jeg skjønner at andre skjønner det. Men jeg skjønner det ikke.

For meg har fotball ofte vært 22 mennesker som løper etter en ball i halvannen time, før kampen ender 0–0 og ekspertene etterpå sier at det var «taktisk interessant».

Taktisk interessant? Hvis jeg vil se noe nesten skje i 90 minutter, kan jeg heller se maling tørke.

Dette handler ikke bare om at fotball er kjedelig. Folk må få like hva de vil. Problemet er at fotballinteresse ofte behandles som en sosial adgangsbillett. Hvis du ikke bryr deg, må du forklare deg. Hvis du ikke jubler, er du nesten mistenkelig.

Det er ikke sporten i seg selv som plager meg mest. Det er fotballreligionen.

Alle skal liksom være med. Alle skal ha et lag. Alle skal mene noe om kampen. Alle skal nikke alvorlig når noen sier at «vi må få mer bredde på høyresiden».

Vi? Hvem er vi? Jeg sitter i sofaen. Jeg har ikke signert noe.

Jeg kommer fra en familie der fotball var helt normalt. Vi spilte alle som........

© Adresseavisen