Norsk mediepolitikk spilles fallitt. Og den er i ferd med å gjøre det på Arbeiderpartiets vakt. Det er ganske spesielt. Partiet, som liker å ikle seg rollen som en etterkrigstidens store statsbygger – og historisk sett har hatt et skarpt fokus på å verne om grunnmuren i det landet vi alle er så glade i – viser nå en unnfallenhet.

I pendelen mellom utenrikspolitikk, renteretorikk, havvind og batterifabrikker har regjeringen mistet fokuset på det som faktisk og reelt er helt nederst i den norske behovspyramiden: en offentlig og demokratisk samtale, med lav terskel for deltagelse. 

Dette skjer parallelt med at myndighetene viser liten eller ingen evne til å demme opp for amerikanske og asiatiske skatteparasitter. Teknologiselskaper som med sine børsalgoritmer forleder folk flest til å tro at de tilbyr reell offentlighet.

Det siste er selvsagt bare tøv, dette er plattformer som er fullstendig frikoblet fra reelt samfunnsansvar.

Med løsninger som belønner konflikt: Vakker mot stygg, god mot ond, idiot mot geni. Dette er ansvarsløse medier som bevisst river fra hverandre samfunnsfibrene, enkelt og greit fordi det lønner seg. For den vanlige bruker eller leser er dette selvsagt ikke lett å se. Og det er da også meningen.

De siste årene har medieinnhold i stadig større grad bestått av ulike former for lyd og levende bilder. Hvorfor? Fordi det er brukernes foretrukne formater. Det er her det store medieøkonomiske slaget står, både nå og fremover. Ytterligere forsterket av en strøm av syntetisk innhold laget av kunstig intelligens, som igjen bidrar til en overflod av innhold.

Og dette er det store paradokset: For at vi, norske avishus, skal kunne ta opp kampen og hevde oss ved å bruke de samme virkemidlene for å nå ut med faktasjekket og ansvarlig journalistikk, så skal vi ilegges moms. Mens tekst og stillbilder er fritatt for avgift, så skal altså myndighetene ha sitt i det øyeblikket våre tjenester i hovedsak består av lyd og video. 

Norske myndigheter, med Arbeiderpartiet som førende kraft, står altså nå for en politikk som økonomisk favoriserer utenlandske bloggere og mediepersonligheter som Tucker Carlson og Katie Hopkins foran Avisa Nordland, Ringsaker Blad og Telen.

Norske medier er ikke feilfrie. Det har de aldri vært. Det kommer de heller aldri til å bli. Men det vakre er at den norske mediepolitikken, primært gjennom momsfritaket, hittil har sikret et helt unikt mangfold. Det finnes alltid et redaktørstyrt medie du kan forholde deg til, både på den politiske og geografiske aksen.

Det snakkes ofte om tilliten til de norske mediene, at denne er under press. Det er riktig. Noe er også selvforskyldt. Personlig mener jeg det er mange norske redaksjoner som bør være langt mer nysgjerrige når de velger saker og perspektiver. Taket for ytringer bør heves. Dette handler om at mangfoldet av meninger........

© VG