I dag forteller VG historien om Malene (36) som var livredd og følte seg helt alene under fødselen.

Hun hadde uutholdelige smerter, men ble i timevis ikke tilbudt noe annet enn Paracet og varmeflaske.

Det endte i en dramatisk styrtfødsel.

Malenes opplevelse er den typen offentlig fødselsomsorg som svikter.

For de fleste norske kvinner er det en god opplevelse.

Norge har en av verdens beste fødsels- og barselomsorg, med svært lav mor- og barnedødelighet.

Men god omsorg handler om mer enn medisinsk sikkerhet.

I alle fall om vi vil at norske kvinner skal føde flere barn.

Malene Hagen Kjølhamar fikk ikke den hjelpen hun trengte.

«Det er ikke dette vi ønsker at våre fødekvinner skal oppleve under fødsel og slite med i etterkant», sier Vibeke Saltnæs Salvesen ved fødeavdelingen på Oslo Universitetssykehus.

Men skaden var gjort. Ettervirkningene fulgte Malene langt inn i barselperioden.

Fødsler setter dype spor, det viser en studie hvor 8 400 norske kvinner har deltatt. Kvinner vil ikke bli behandlet som et produkt på et samlebånd, sier de.

De vil bli sett, hørt og respektert.

Det er ikke for mye forlangt.

For Malene var ensomheten det verste.

Følelsen av å være alene og forlatt går igjen. VG har mottatt 63 historier fra kvinner over hele landet, og mange beskriver det samme som traumatiserende opplevelser.

Fødsel er kanskje naturlig, men å føde alene er det ikke.

VG har invitert norske kvinner til å dele sin fødselsopplevelse:

Tradisjonelt har kvinner hatt andre kvinner til stede under hele fødselen. Sosial støtte har vært en del av det å føde. Medisinske fremskritt erstatter ikke menneskelig nærvær.

De fødende er avhengige av begge deler.

Forskning viser dette.

Kontinuerlig støtte fra partner, men særlig fagpersoner som jordmor eller doula, gir ikke bare en bedre opplevelse for kvinnen, men er også knyttet til færre inngrep og mindre frykt og stress under fødsel.

Dårlig, krenkende eller respektløs behandling under fødsel øker risikoen for fødselsdepresjon, viser forskning.

Én av åtte norske kvinner får fødselsdepresjon i etterkant av en fødsel. Det utgjør nærmere 6000 kvinner årlig.

Svikt i fødsels- og barselomsorgen har både sosiale og økonomiske konsekvenser, ikke bare for kvinnen og hennes familie, men også for det norske samfunnet.

Derfor skal vi lytte til Malene, og til de flere titalls andre kvinner som har delt sine fødselshistorier med VG.

En av dem forteller at hun aldri skal ha flere barn grunnet hvordan hun opplevde å bli behandlet under fødsel. En annen sier at hennes lykkeligste dag ble hennes verste.

En annen forteller at fire kvinner skulle føde samtidig med to jordmødre på jobb.

En annen fikk blødninger i keisersnittsåret fordi hun ikke fikk nok hjelp til å komme seg ut av sengen og til og fra toalettet.

Flere forteller om rigide regler for besøk og partnere som ble sendt hjem. Slik at de ble liggende alene og i smerter.

Noen ganger er fødsler dramatiske, og kan føre til både skader og død, uten at noen har gjort en dårlig jobb.

Men historiene som er fortalt til VG handler om et helsevesen som svikter.

Når det går så galt som i disse tilfellene, er det sjeldent jordmorens skyld.

Dette er symptomer på dårlig ledelse og et system som har skrapt mannskapet ned til beinet.

Det fører til at færre jordmødre skal gjøre mer og løpe fortere, samtidig som kvinner skal ligge kortest mulig på sykehus.

På 20 år har norske barselkvinner mistet nesten et helt døgn på sykehus: Fra 3,5 døgn i snitt i 2005 til 2,6 døgn i 2024. Etter keisersnitt er over ett døgn borte, viser statistikk fra FHI.

Det er nødvendig å drive norske sykehus på en effektiv måte. Særlig i fremtiden da det vil bli enda knappere med både menneskelige og økonomiske ressurser.

Men effektiviseringen har også en pris.

Da er det viktig at helseminister Jan Christian Vestre forstår alvoret når han leser historiene til kvinnene.

«Egentlig er det en marsjordre til oss som har ansvar, om å gjøre det vi kan for å styrke hele tilbudet innen svangerskap, fødsel og barsel», sier han til VG.

Kvinner er mennesker, ikke maskiner.

Det Malene trengte var ikke avansert teknologi. Hun trengte at noen så panikken i øynene hennes.

Så enkelt. Og så avgjørende.

Fødsel kan ikke organiseres som et samlebånd der målet er raskest mulig gjennomstrømning.

Når vi effektiviserer omsorg ned til et minimum, risikerer vi å undergrave noe langt større: tilliten til at samfunnet stiller opp når livet er mest sårbart.

Fødselsomsorg er ikke en utgiftspost.

Det er en investering i fremtiden.

© VG