Denne uka var vi på skoleavslutning for vår staute og høyreiste 19-åring. Han har gått 13 år på skolen. Nesten to av dem mens pandemien raste.

Han tilhører en generasjon som får mye tyn.

Ikke minst fra voksne folk. Det okkes fælt for tiden. Ungdommen kan ingenting, hører jeg. De er liksom oppslukt av de små og store skjermene sine, frakoplet det virkelige livet. Spesielt lite vet de om politikk og samfunn.

I rekken av rapporter fra forskerhold får vi nå vite at en fjerdedel av dagens ungdommer er «demokratisk frakoplet». Selveste kunnskapsstatsråden er bekymret.

Spesielt svake er de visst når det kommer til grunnleggende forståelse av politiske institusjoner, maktfordeling og rettsstatsprinsipper.

Eller kanskje ikke. Rekk opp hånden alle dere lesere som kunne redegjøre for alt slikt da dere var i slutten av tenårene. Eller nå, for den del.

Vi skal ikke kimse av bekymringsfulle funn om dårlig læringsutbytte i den norske skolen. Ei heller for potensielt svekket demokratisk beredskap i møte med denne verdens stadig mørkere krefter.

Det er vår jobb som foreldre (og voksne) å være bekymret for etterveksten. Og generasjonen som nå er på vei ut i etterskoleverdenen har hatt en del særegne utfordringer.

Jeg nevnte........

© VG