For akkurat tre år siden våknet beboere i en rekke kibbutzer til et levende mareritt. Gjerder ble brutt ned, porter kjørt gjennom og husdører sparket inn.

Terroristene som brøt seg inn, var tungt bevæpnet. Noen hadde festet videokameraer til kroppen. Angrepet ble dokumentert. Sekund for sekund. Skudd for skudd.

Flere lokalsamfunn ble rammet. Kvinner ble voldtatt. Barn ble drept. Hus ble satt i brann, med familier fanget på innsiden.

Volden var nådeløs. Men den var ikke blind.

Hamas-krigerne så ofrene i øynene. De visste hvem de drepte, lemlestet og skadet for livet: helt tilfeldige israelere.

Ja, til og med israelere som ønsket for naboene i sør det de ønsket for seg selv: fred og sikkerhet.

Ikke langt fra kibbutzene langs grensen til Gaza fortsatte jakten på unge mennesker. Negevørkenen gikk fra å huse en ravefest til å bli en dødens ørken.

Mange løp for livet. Mange ble skutt og drept. Avkledde og bundne kropper ble funnet. Langs veiene........

© VG