Kommentar

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Dette er en kommentar Elin Ørjasæter har skrevet for Nettavisen)

Nettavisen har i en serie artikler satt lys på bindinger og inhabilitet øverst i Finansdepartementet. Sissel Kruse Larsen er statssekretær for Jens Stoltenberg, men hun er også datter av Jan Erik Larsen, eier av Kruse Larsen. Det er et byrå som driver lobbyvirksomhet. Sissels mann Kristian Mykleset eier ti prosent av et selskap som igjen eier 25 prosent av Kruse Larsen, altså lobbyfirmaet.

Norge er de inhabiles hjemland nummer én.

En stående vits er at når man velger folk til viktige stillinger er de enten inhabile eller inkompetente. De som aldri har hatt interesser i en sak vet ikke nok om saken. Og som ikke det var nok: Folk er gift med hverandre. De har foreldre, søsken og barn.

Derfor er all pressedekning av bindinger et gode. Men det er like elementært at pressefolk skjønner forskjellen på det å være inhabil og det å benytte seg av det for egen vinning.

Det er nemlig lett å rote sammen begrepene inhabilitet og korrupsjon. Inhabilitet er helt normalt og ikke klanderverdig i det hele tatt, så lenge man er åpen om det og tar sine forholdsregler. Det andre, korrupsjon, er straffbart. Langt oppe i politikken og i pressen blander man sammen disse to tingene, og antar at de inhabile mer eller mindre automatisk er korrupte.

Hadde det vært tilfelle hadde Norge toppet den globale korrupsjonsindeksen, men der ligger vi som kjent på bunn. Vi har lite korrupsjon fordi de fleste med makt, i likhet med folk flest, har etisk gangsyn.

Elin Ørjasæter

Ønsker du Elins saker rett i innboksen? Klikk her!

Elin Ørjasæter er dosent i HR og arbeidsliv ved Høyskolen Kristiania, og har skrevet en rekke bøker om personalledelse og arbeidsrett. Hun er aktiv som foredragsholder og har hatt en rekke opptredener i NRK og TV2, så vel i debatt- og nyhetsprogram - som i reality og underholdning.

Inhabil og kompetent

Jeg kjenner Sissel Kruse Larsen, i den forstand at vi av og til SMS-er, og at vi snakket med hverandre sist i en middag hjemme hos meg for tre år siden. En gang i gamle dager da vi begge hadde bedre tid (da hun jobbet i TV 2), spiste vi lunsj sammen en gang iblant. Vi pratet mest om familie, fordi våre familier har noen likhetstrekk som ikke er så lett å dele med andre uten de samme erfaringene.

Derfor er jeg selvfølgelig inhabil når jeg skriver denne saken!

Inhabil og kompetent, vil jeg mene, når saken gjelder Sissel som menneske, slik Hans Geelmuyden legger opp til. Sissel Kruse Larsen er et av de mest skikkelige, hardtarbeidende og dyktige personene jeg har vært borti. Hun er pliktmennesket med stor P, som tar jobben sin dønn alvorlig og som har sine politiske idealer i ryggmargen.

Norske journalister er for lite opptatt av inhabilitet. Derfor er det fint at Nettavisen har skrevet om Sissel Kruse Larsen og faren hennes Jan Erik. Til tider har de kokt suppe på en spiker, men det er også en del av det pressen må drive med.

Dersom du ikke har fått med deg fakta i saken bør du lese Gunnar Stavrums oppsummering, samt Sissel Kruse Larsens innlegg i saken og faren Jan Erik Larsens innlegg.

Jeg synes ikke det er avdekket noe klanderverdig, men forholdet som sådan, at datteren til en av byens mektigste lobbyister er ansatt som statssekretær i Finansdepartementet, er soleklart verdt og viktig å skrive om.

Men når man setter ut en fjøslykt kommer det mye rart flyvende. Det rareste er sinnataggen Jarle Aabø på Facebook, som konsekvent omtaler Sissel som «rotta», og som gasser seg i metaforer fra skadedyrenes verden. Fyren gjør meg kvalm. Det er åpenbart gjensidig ettersom han har blokkert meg på Facebook da jeg brukte de samme dyremetaforene om ham, som han hadde brukt om Sissel.

Snakk om å tro det verste om folk

Mer alvorlig er Hans Geelmuydens kommentar i Nettavisen der han skriver at Stoltenberg «nærer en slange ved sitt bryst.»

En som aldri har stemt Arbeiderpartiet, Kristin Clemet, gikk solid i rette med ham på sin blogg, senere tatt inn i Dagens Næringsliv.

Det........

© Tidens Krav