INNI MITT HODE

Jeg ser meg selv borte i det lille speilet i gangen. Ser plutselig all den langsomme tida jeg har hatt slepende etter meg. Et knutete langt reip snor seg bakover som et utbrukt slangeskinn. Og knapt kjenner jeg igjen han i den andre enden, som holder så fast. Og skulle vi tautrekke litt, ville han ha vunnet, det er jeg sikker på.

Det er ikke ofte jeg orker møte mitt eget fargeløse ansikt slik. Jeg lurer på hva som er galt med meg, som ikke har vært til stede nok til å ha levd. Hvorfor ligner jeg ikke lenger den jeg hadde tenkt å være? Det er sommerens feil, tenker jeg, den kler av oss, viser alt, ingen steder å gjemme seg. Frykten for sommeren har kommet, uroen de lyse kveldene kommer med, klør i meg.

Hvordan var det å være menneske før speilet ble oppfunnet, måtte du bare stole på hvordan folka rundt deg beskreiv deg? Nå som vi lever i speilingens tidsalder og klager på alle med narsissistiske personlighetstrekk, er vårt ansikt........

© Tønsbergs Blad