Jeg gikk på stien ned til stranda der jeg ikke trodde noen kunne se meg, vasset ut i vannet som var salt og kaldt og dypt nok til å tenke at her kan jeg synke fra alt og legge meg på bunnen å glemmes ganske sakte ut av denne tida.

Jeg hadde fått huden solbrent og øynene var gjemt under en brem og skygga for resten av sola som sakte sakte fortærte seg selv mellom alt det mørket som fyller universet.

Barbeint skar jeg føttene på rur, på fremmede skjell, og jeg satt med foten i vannet fordi det gjorde godt, og så blodet forgreine seg, vokse ut i vannet, som et tre, et rødt tre,........

© Tønsbergs Blad