Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hver eneste dag foregår det en systematisk hverdagsdiskriminering på bussholdeplassene i fylket vårt. For personer med funksjonsvariasjoner handler kollektivreisen altfor ofte om ekskludering, isolasjon og en kamp mot et sviktende system.

Norge har inkorporert FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Vi har lovfestet FNs barnekonvensjon. Likevel opplever mange en systematisk hverdagsdiskriminering på holdeplasser og rutebilstasjoner her i vårt eget fylke.

Tirsdag 15. september fikk jeg kjenne konsekvensene på min egen kropp. Jeg sto på Brår i pøsregn, på vei til en time på sykehuset. Bussen stoppet riktignok, etter at VKT endelig ordnet opp slik at bussen i det hele tatt stopper på dette stedet. Men jeg fikk likevel ikke bli med. Sjåføren var vikar og ante ikke hvordan han skulle bruke den hydrauliske heisen. Jeg ble forlatt på holdeplassen. Der ble jeg stående i en ekstra halvtime i pøsregnet for å vente på en taxi, som operatøren Tide presterte å feilbestille to ganger.

Regntrekket mitt lekker når man blir stående stille for lenge. Da jeg........

© Tønsbergs Blad