Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi hadde nettopp avsluttet planleggingen av et større offisielt besøk til Spania for kronprinsparet i mars. Så kom det en telefon til ambassadøren som han «måtte ta».

Han kom tilbake sterkt berørt og fortalte av kong Olav var død. Selv fikk jeg like etter beskjed fra Slottet om å komme tilbake på første fly, og at jeg måtte huske sort slips. Det var hoffsorg i Norge.

Det ventet et hav av oppgaver for «hoff og stab» da jeg kom tilbake til en vintermørk hovedstad med kontorutsikt over en halvskitten snøhaug måkt opp rundt statuen av Karl Johan, men som allerede på én dag var dekorert av stearinlys, flagg, blomster og hilsener.

Det første møte med kong Harald som monark var spesielt. I et drøyt år var jeg blitt vant til å møte ham i kabinettsekretariatet hver morgen. der hans sekretær og jeg tok imot ham med et håndtrykk og en kopp kaffe. Kronprinsen tok en røyk, tonen var avslappet, og preget av den munterhet som Harald alltid spredte rundt seg. Nå var alt annerledes. «Du» ble erstattet med «Deres Majestet». Tonen mellom kongen og staben var fortsatt fortrolig, men det var kommet et mer anspent alvor over kongen, en tvil som ikke hadde vært der før.

Først et halvt år senere, etter den første dagen av reisen til Nidarosdomen og signingen, merket jeg at han senket skuldrene. Selv har kongen sagt at han var «livredd» den første tiden. Det stemte godt med det inntrykket jeg i dag kan mane fram.

Det sies at «i døden er vi alle like». Det passer dårlig på en konges bortgang. Sorgperioden, som tradisjonelt vedtas av den nye monarken, var i 1991 på fire måneder. At hoffsorgen nå er redusert til én måned, minner oss på at selv sorgen er kommet i tidsklemme.

Hoffsorg er mer enn bare sorg. I norsk tradisjon er begravelsen bare så vidt starten på en intensiv arbeidsperiode der planer for omorganisering, signing og signingsreise, pressedekning, statsbesøk og tusen små og store detaljer må på plass.

Kong Haakons valgspråk blir «Alt for Norge»

Hadde latt Slottet forfalle

Det var to parallelle staber på Slottet i 1991, som den nye dronningens sekretær tilhørte jeg en av dem som skulle fortsette i........

© Tønsbergs Blad