Jeg er født og oppvokst i Oslo, og jeg savner fortsatt Oslo bitte litt, hver dag.

Jeg savner vinbarene, kafeene, restaurantene, delikatessebutikkene, yrende liv, shoppingmulighetene, strandpromenadene, kollektivtilbudene og følelsen av at det meste finnes innen gangavstand.

Jeg savner også alle spaavdelingene og hudpleiesalongene man kan velge mellom.

I Karasjok er ikke konkurransen akkurat knallhard på velværemarkedet, men saunaen og Mette på hotellet klarer heldigvis å fikse det meste på dette etter hvert ganske skrale legemet.

Og når det gjelder delikatessene: Det er noe eget ved at noen spør om du vil ha nyslaktet rein eller elg.

Jeg har ikke sluttet å være oslojente, men etter over fire år i Karasjok har noe annet også skjedd.

Oslo er fortsatt byen min, men Karasjok er blitt bygda mi.

Ikke minst, Tore aka «Førstesamen» har blitt kjæresten min.

Slow living? Kom til Finnmark

Da jeg nylig leste Aftenpostens kommentar om «Euromaxxing», begynte jeg å lure på hvorfor ikke vi her helt i nord driver mer med Finnmaxxing.

Poenget med Euromaxxing ser ut til å være at særlig amerikanere har fått øynene opp for det deilige ved å senke tempoet, slik man gjør mer av i Europa enn USA.

Lange måltider, gå mer, ha tid og nyte fremfor å yte.

Men vil du virkelig ned i tempo, er det kanskje ikke Roma du skal til, da må du komme til Finnmark!

Her er det mindre støy, mindre kø, færre mennesker og veldig mye mer plass.

I Oslo kunne noen ekstra minutter i trafikken irritere meg grenseløst. Jeg vil påstå at følelsen av «road rage» var noe jeg kjente på nesten daglig.

I Finnmark kan jeg bli stående fordi brøytebilen ikke har måkket sne for tredje gang den dagen eller at det er rein i eller langs veien.

Det er selvfølgelig ikke alltid like sjarmerende når man faktisk har dårlig tid, men det er vanskelig å bli ordentlig rasende på en reinflokk, de skal vel et sted de også.

Og brøytemannskapet, de er det i hvert fall ikke mulig å bli sint på for de........

© Ságat