Dette livsgrunnlaget har vært hard presset i 50 år. Vi ser en omfattende fraflytting fra fiskerike distrikter.

I dag presses dette livsgrunnlaget fortsatt fra flere hold. Skal vi sikre levende fjorder og kystsamfunn i fremtida, må vi i det minste begynne med å respektere fjordlinja. Ingen disp til de store aktive båtene innafor denne grensen!

Fjordlinja er ikke et bare et symbolsk usynlig strek på kartet. Den er et helt nødvendig vern. Når stadig større båter slipper inn i fjordene, flyttes makt, ressurser og penger ut av lokalsamfunnene. Fjordlinja må være et absolutt!

De største fartøyene har en kapasitet som på kort tid kan tømme et fjordområde for fisk, samtidig som de subber med seg både tareskog og andre arter enn de som skal fiskes.

Det rammer den minste flåten først, de som bor her, lever her, og leverer verdier lokalt.

Kanskje vi må tenke at grunnlinja må være ei grense for den største fiskeflåten, hvor det samtidig ikke er mulig å gi tillatelser til storflåten med aktive redskaper innafor fjordlinja? Mange arter er rødlistede og trua, så noe må vi gjøre.

Innenfor denne grensa bør det da være kystflåten og de mindre fartøyene som har retten og mulighetene.

Dette handler om å sikre bosetting, sikre lokal matberedskap, og sikre lokale inntekt og rettferdighet.

Dette handler og om å ta vare på økosystemene kystnært og i fjordene. Fiskeressursene er fellesskapets eiendom. Sånn må det være!

Dette er ikke noe nytt. Allerede i 2007 la Kystfiskeutvalget frem en grundig innstilling om retten til fiske i havet utenfor Finnmark.

Utvalget slo fast at sjøsamer og andre kyst- og fjordfolk har historiske rettigheter til fiske. Det ble foreslått konkrete tiltak og viktige for å sikre dette. Likevel havnet innstillingen i skuffa hos direktoratet eller departementet.

Det er på overtid nå! Vi må hente kystfiskeutvalgets konklusjoner og forslag frem.

Skal vi ta bærekraft på alvor økologisk, sosialt og kulturelt, må fjordlinja respekteres og grunnlinja kan håndheves som ei ytre grense for de største fartøyene, og rettighetene til fiske for kyst- og fjordfolket må anerkjennes.

Det betyr at på sikt fase ut den miljøfiendtlige storflåten, noe som må være en større internasjonal sak å jobbe med.

Samtidig må vi sikre fiskekvoter nok her hjemme, og stanse denne struktureringa hvor vi har gjort fisken i havet omsettelig. Vi må bygge opp fiskeriene langs hele kysten.

Alternativet er å akseptere en fortsatt sentralisering av fiskeriene hvor pengene drar med de store eierne, med fortsatt avfolking og tap av lokale arbeidsplasser som resultat.

© Ságat