Miljødirektoratet har med åpne øyne innvilget søknaden fra Statnett SF og gitt dispensasjon for bygging av den omstridte kraftlinja i Stabbursdalen etter forskriften om dverggås som prioritert art. Dispensasjonen er innvilget uten at søknaden har vært på høring hos berørte parter, som nasjonalparkstyret, grunneiere, ornitologiske foreninger samt samiske og kvænske organisasjoner.

Dverggåsa er ikke bare en del av naturmiljøet i Stabbursdalen, men også en naturlig del av det samisk-kvænske kulturmiljøet i Indre Porsanger.

Miljødirektoratet kan vanskelig unnskyldes med at de ikke vet hva de gjør. For det gjør de åpenbart. Direktoratet er fullstendig klar over at kollisjon med kraftledninger er en stor trussel trekkende fuglearter står overfor, samt at dverggåsa har høy sårbarhet for kraftlinjer.

– En ny kraftlinje i luft vil for dverggåsa først og fremst bety en ny og ukjent risiko som kan direkte skade fugl på trekk opp og ned Stabbursdalen, påpeker direktoratet helt korrekt i dispensasjonen. Dessverre uten at de bryr seg.

Når Miljødirektoratet likevel innvilger dispensasjon er det fordi man ukritisk «kjøper» begrunnelsen fra Energidepartementet om at 420 kV-linja fra Skaidi og østover angivelig styrker forsyningssikkerheten til Øst-Finnmark, samt at linja vil tilrettelegge for økt kraftproduksjon under Lebesby transformatorstasjon.

Dette er direkte bløff. Riktignok vil linja tilrettelegge for økt kraftutbygging i Øst-Finnmark, men ikke for at denne krafta skal brukes i østfylket, men for eksport ut av regionen. Fortrinnsvis til prestisjeprosjektet med elektrifisering av Melkøya med landstrøm, som et stort flertall i Finnmark er imot, men som stortingsflertallet mangler muskler til å sette foten ned for.

420 kV-linja Skaidi – Landersfjord bidrar heller ikke til å styrke forsyningssikkerheten i denne regionen, ettersom linja er planlagt å passere Lakselv trafostasjon uten å være tilkobla. Det er ganske enkelt ikke behov for en slik linje på strekninga mellom Skaidi og Lakselv.

Mellom Lakselv og Landersfjord er det derimot behov for backup-linje parallelt med dagens 132 kV-linje, men ikke for monstermaster.

Miljødirektoratet har sviktet sitt mandat fundamentalt når de nå har gjort knefall for rølping av samisk natur og utryddelse av dverggåsa. Det er grov miljøvandalisme, men føyer seg dessverre pent inn i rekken av miljøovergrep fra dette direktoratet, blant annet tillatelsen til dumping av inntil 30 millioner tonn gruveavfall i Repparfjorden.

420 kV-linja gjennom verneområde: – Samfunnsnytten veier tyngst

Miljødirektorat med underavdelinger trakasserer samiske naturbrukere på ymse vis, med det meste fra falske anmeldelser til rettsstridig overvåking. Når det gjelder å tråkke på urfolket synes ingen sak for liten for at Miljødirektoratet kan vise muskler mot de små i det samiske og kvænske samfunnet.

Men i de store sakene, som vern av dverggåsa, og sjødeponi med gruveavfall, stiller Miljødirektoratet begjærlig opp for pengesterke miljøsyndere og miljøskjendere.

Når det gjelder dverggåsa, hadde vi forventa et strengt kritisk blikk på de uholdbare statlige postulatene om «nødvendige» og «vesentlige samfunnshensyn». Her synes helt åpenbart at naturmangfoldlovens vilkår for å gi dispensasjon ikke foreligger.

I det minste burde man kunne forvente at det ville bli stilt krav om enten sjøkabel, eventuelt jordkabel, for å unngå nye vesentlige naturinngrep i Stabbursdalen. Man kan ikke sette noen prislapp på dverggåsa og det samisk/kvænske kulturmiljøet.

Vi registrerer med bekymring at saksbehandlinga i Miljødirektoratet er under pari. Ikke bare ved at direktoratet unnlater høring hos berørte parter, og hopper bukk over andre fundamentale krav i utredningsinstruksen og forvaltningsloven.

Men også fordi direktoratet med åpne øyne erkjenner at «det er usikkert om den konsesjonsgitte løsningen vil gi mindre kollisjonsfare enn i dag», men likevel innvilger dispensasjon uten å ha klarlagt dette.

Samtidig er direktoratet så freidig å påstå at de har gjort en grundig vurdering av alternativer, når tillatelsen beviser at dette ikke er gjort på forsvarlig måte. Det bare understreker lavmålet i saksbehandlinga.

Vurderinga av at samfunnsnytten av tiltaket er så stor at den veier tyngre enn de mulige alvorlige skadevirkningene for dverggås holder ikke forsvarlig mål. Her legger Miljødirektoratet aktivt til rette for utrydding eller kraftig desimering av dverggåsa, som forskriften skal beskytte, altså grov miljøkriminalitet.

Dette på toppen av at man samtidig er med på å tilrettelegge for ytterligere skjendinger av natur- og kulturmiljø ved unødvendig utbygging av kraftlinjer og kraftverk.

Miljødirektoratet fortjener ikke sitt navn. En mer beskrivende betegnelse vil være Miljøskjendingsdirektoratet.

Denne dispensasjonen bør påklages og om eventuelt bringes inn for domstolene. Om nødvendig også for internasjonale domstoler, dersom rettferdighet for en utrydningstrua fugleart og for samisk/kvænsk kulturmiljø ikke kan oppnås i Norge.

© Ságat