Hilde Henriksen Waage får i disse dager mye berettiget oppmerksomhet. Allerede på 90-tallet stilte hun spørsmål ved hvor mye ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen egentlig oppnådde med sin deltakelse i forsoningsarbeidet mellom Israel og Palestina. Hun fulgte opp kritikken i 2006 ved å etterspørre hvor manglende dokumenter fra Osloprosessen hadde tatt veien.

I dag vet vi at dokumentene befant seg i kjellerboden til Juul og Rød-Larsen. Og vi vet at Waage, som tidligere ble møtt med kritikk fra Utenriksdepartementet for sin skepsis til Oslo-prosessen, hadde gode grunner til å reise sine spørsmål.

Jeg velger denne omveien som inngang til å anbefale en bok jeg nylig har lest; Samer og samepolitikk av Jarl Hellesvik (Kolofon forlag 2026). Det finnes en parallell mellom Waages innsikt da de fleste manglet den, og den innsikten Hellesvik har vist når det gjelder framveksten av samisk nasjonalisme, og da spesielt i regi av NSR, fra tidlig 90-tall og frem til i dag.

Mens jeg selv fortsatt satt på Stortinget, klarte Hellesvik i 2005 å få samlet inn nær 12.000 underskrifter blant Finnmarks befolkning mot finnmarksloven. Det finnes neppe noen underskriftskampanjer i Norge som har fått så bred folkelig støtte mot en lov som Stortinget skulle vedta. På nært hold opplevde jeg hvordan stortingsflertallet tiet det folkelige engasjementet i hjel.

I boken Samer og samepolitikk tar Hellesvik et oppgjør med norsk urfolkspolitikk, og med de nye skillene politikken har skapt i vårt felles hjemfylke Finnmark. Her en noen av problemstillingene som løftes frem i boken:

1. Sametingets valgmanntall er blitt en anakronisme. Omkring 25.500 personer var medlemmer av nevnte manntall i 2025, nær en firedobling fra 1989. Dette manntallet bærer mer og mer preg av å bestå av veltilpassede, velutdannede, urbane mennesker som verken skiller seg språklig, kulturelt, økonomisk eller sosialt fra den øvrige befolkningen i Norge. Likevel gis denne delen av den norske befolkningen ulike former for privilegier, som om de befant seg i en særstilling, på linje med urfolk i land Norge vanligvis ikke lar seg sammenligne med.

2. Sametingets valgmanntall fremstår som en absurditet. Det holder å ha 1/8 samisk avstamming for å bli godkjent som same, og dermed kunne melde seg inn i manntallet. I praksis innebærer dette at selv om man skulle ha sju av åtte oldeforeldre fra Bergen, kan man likevel kalle seg same hvis en av de åtte i sin tid kom fra Burfjord, og snakket samisk. For en godt integrert bergenser kan det å ha en samisktalende oldemor fra Burfjord åpne dører som vil være lukket og låst for den alminnelige hordalending.

3. IlO-konvensjon 169s urfolksbegrep passer ikke på den samiske befolkningen i Norge. Professor Carsten Smith skrev allerede i 1984 (NOU 1984:18) at ILO-konvensjonen om urfolk var ment å beskytte og integrere «naturalorienterte, ikke industrialiserte kulturer» som ikke er integrert i «storsamfunnet» i de landene de bor i.

I et NRK-program jeg deltok i på tidlig 90-tall sa min meddebattant Odd Mathis Hætta det ganske treffende: «Når reindriftssamen, i sin Ski Doo-jakke og sine scootersko, har sett til reinen på vidda, drar han tilbake til huset sitt og ser på Dynastiet og Falcon Crest som alle oss andre. Når han trenger ny bil drar han til Harila i Alta og kjøper seg en Toyota Land Cruiser eller Hiace, på linje med andre finnmarkinger». Alt den gang var en «naturalorientert, ikke-industrialisert kultur» ikke-eksisterende blant samer i Finnmark.

4. Stortinget ble villedet ved ratifikasjon av urfolkskonvensjonen. Ved ratifikasjonen av IlO-konvensjon nummer 169 om urfolk i 1990 mente Stortinget at Norge allerede fylte alle forpliktelser i konvensjonsteksten. Ratifikasjonen skulle dermed ikke ha noen konsekvenser for norsk lov. Men Justisdepartementet mente noe annet, uten å opplyse Stortinget om dette. Derimot ble Sametinget, ved daværende president Ole Henrik Magga, gjort kjent med det. Det ble en åpenbar strategi både fra Justisdepartementet og Sametinget å vente med nye krav til konvensjonen var vedtatt, siden Stortinget ellers neppe hadde vedtatt den. Slik ble Stortinget ført bak lyset.

5. Samlet historisk forskningsmateriale har gått tapt. Det som utgjorde en betydelig nasjonal skjelettsamling ved Universitetet i Oslo («De Schreinerske samlinger») er ikke lenger intakt, fordi det som er blitt definert som samiske skjeletter nå forvaltes av Sametinget. I en overenskomst mellom Universitetet i Oslo og Sametinget heter det at

«Sametinget fatter endelig avgjørelse i alle forhold som gjelder det samiske materialet…». Muligheten for genetisk forskning knyttet til tidligere befolkningssammensetninger og -forflytninger vil dermed bli betydelig svekket. Hvor vidt skjelettene som fjernes fra samlingen faktisk er samiske, er langt fra sikkert, siden forskning på dette nå ikke lenger kan gjennomføres uten Sametingets godkjenning.

6. Den reindriftssamiske reindriften har aldri hatt større tilgang til arealer. Antallet reinsdyr i Finnmark utgjør omtrent 2/3 av alle reinsdyr i Norge. I 2023 lå antallet rein i Finnmark på 149.000, mot et gjennomsnittlig antall mellom 1900 og 1970 på 80.000 dyr. Sommerbeiteområdene for reindriften er betydelig utvidet, som en konsekvens av nedleggelse av de fleste landbrukseiendommer gjennom andre halvdel av 1900-tallet. Likevel er framstillingen i media at reindriften taper beiteland.

Men problemet med manglende beiteland skyldes ikke primært naturinngrep eller begrensninger i tilgjengelige beiteområder, men overbeite. Overbeitet skyldes at reintallet over lang tid har ligget klart høyere enn bestandsmålet som myndighetene har satt. Men statens tilskuddsordninger bidrar til å holde reintallet oppe.

7. Den samiske reindriften gir langt lavere avkastning enn den norske. Basert på tall fra Landbruksdepartementet produserte de norske tamreinlagene i Sør-Norge i 2022 10,86 tonn reinkjøtt per årsverk, mens produksjonstallene for den samiske tamreindriften i Finnmark lå på 1,42 tonn, svarende til 1/8 av produksjonen per årsverk i Sør-Norge.

Til gjengjeld hadde den samiske reindriften 6,7 ganger større statstilskudd (inkludert erstatning for dyretap) per kilo produsert reinkjøtt sammenlignet med den sørnorske reindriften. Mens sørnorsk reindrift produserte for salg, var erstatning for tap av rein i Finnmark en viktig inntektskilde. Tapserstatning per kilo produsert reinkjøtt var i 2022 17,3 ganger høyere blant reindriftsutøvere i Finnmark enn i den sørnorske reindriften.

8. Kritikk av den rådende samepolitikken skal ikke tåles. Hellesvik gir flere eksempler på dette. Som ett eksempel trekker han frem hvordan to av kandidatene til Sametingsvalget for Senterpartiet i 2025, Dan Håvard Johnsen og Sandra Borch, ble møtt da de i en artikkel trakk frem at reinsdyr i økende grad beiter i tettbygd strøk, og at deler av reindriftsloven burde endres for å hindre dette. I en kritikk fra Senterpartiets eget samepolitiske råd het det:

«Holdningen som kommer til uttrykk i artikkelen… bygger på konflikt, rasisme, hat og hets.»

Hellesvik påpeker at alminnelige saklige innlegg i media fra meningsmotstandere av ulike samiske rettigheter blir møtt med anklager om rasisme og hets.

9. Det gis betydelig med særrettigheter knyttet til samisk identitet. Alle norske statsborgere har de samme økonomiske, sosiale og trygdemessige rettighetene. Men gjennom Sametinget gis i tillegg en rekke særrettigheter, i forhold til et økende antall lovverk, inkludert finnmarksloven, plan- og bygningsloven, kulturminneloven, naturmangfoldloven, reindriftsloven, og en rekke andre lover. Det foreligger egne kvoteordninger for de som kan dokumentere at de behersker samisk til studier som medisin, tannlegeutdanning, rettsvitenskap, fiskerifag, farmasi, ergoterapi og lærerutdanning, uten at det følger forpliktelser med særordningene.

10. Å påpeke at politikken er rasediskriminerende er tabu. Etter å ha dokumentert på område etter område hvordan samepolitikken i økende grad skaper nye skiller, viser Hellesvik til at drøfting av konsekvensene synes å være tabu både innen skiftende regjeringer, på Stortinget og generelt i nasjonale media.

En beskrivelse av det åpenbare, nemlig at norsk samepolitikk er etnisk diskriminerende, fører derimot gjerne til at den som fremmer kritikken skal «tas», slik også Hilde Henriksen Waage skulle tas, da hun kritiserte Oslo-prosessen på 90- og 2000-tallet.

For den som ønsker å sette seg inn i norsk samepolitikk uten å måtte pløye seg gjennom offentlige utredninger, stortingsmeldinger eller internasjonale konvensjonstekster, er Hellesviks bok Samer og samepolitikk et utmerket sted å starte.

I den grad boken skulle skape grunnlag for motargumenter, så la oss høre disse! La oss høre begrunnelsen for at Finnmarks befolkning i større og større grad skal underlegges premissene fra et etnisk valgt parlament, og la oss gjerne få argumentene fra dem som har det overordnede ansvaret for denne politikken; regjeringen og Stortinget. Full taushet om disse spørsmålene tyder på at dagens samepolitikk ikke så lett lar seg forsvare.

© Ságat