Rettigheten tilhører ikke staten og er heller ikke bare en politisk tildelt fordel slik dagens lovgivning legger til grunn. Den er skapt gjennom befolkningens egen bruk av fjorden i generasjoner. Den har et kollektivt og områdebasert preg og innebærer en fortrinnsrett for lokalbefolkningen til fisket i Tanafjorden.

Dette er en viktig rettslig anerkjennelse av den sjøsamiske bruken av fjordene.

Fisket har ikke bare vært en næring. Det har vært en forutsetning for bosetting, birgejupmi, hushold, kombinasjonsnæringer, kunnskapsoverføring og videreføring av sjøsamisk kultur. Gjennom generasjoner har fjordfolket tilpasset fisket til årstidene, ressursene og de vekslende forholdene i fjorden. Slik langvarig og sammenhengende bruk skaper rettigheter.

Rettigheter med et reelt innhold

Rettigheten er ikke nødvendigvis en absolutt enerett som stenger andre ute. Den innebærer først og fremst at lokalbefolkningen skal sikres en fortrinnsrett til fjordfiske. Slik fortrinnsrett har liten betydning når ressursene er rikelige. Men når ressursen er begrenset og må reguleres, får den stor betydning. Staten kan fortsatt regulere fisket av hensyn til bærekraft, bestandssituasjon og forsvarlig ressursforvaltning. Men reguleringene må ta hensyn til at noen fisker på grunnlag av historisk opparbeidede rettigheter.

Det avgjørende er derfor ikke bare om lokalbefolkningen formelt får adgang til å fiske. Retten må ha et reelt........

© Ságat