Først, hva er CO₂. Det er i alle fall ikke søppel som Tina Bru i Høyre hevder.

Fotosyntesen er selve grunnlaget for alt liv på jorda, og karbondioksid (CO₂​) spiller hovedrollen i denne prosessen. Noe vittige tunger unnskylder Bru; hun er medlem i Høyre, eller at hun sitter på Stortinget og hva annet kan en vente.

Tilbake til vedtaket 12. februar og mulige konsekvenser for Finnmark

Dette er en massiv deregulering som fjerner krav til utslippsrapportering og teknologiske standarder for kjøretøy og kraftverk. Det endrer premissene for hvordan amerikansk industri vil operere fremover, og fjerner en del av presset for «grønn omstilling» som tidligere ble drevet frem av føderale føringer.

Når USA – verdens største økonomi og en viktig premissleverandør for global klimapolitikk – velger å gå denne veien, skaper det en betydelig usikkerhet for prosjekter som er bygget på antakelsen om en evigvarende global «grønn premie».

Konkurransefortrinnet er under press: Hvis den «grønne premien» (at bedrifter betaler ekstra for fossilfritt produsert stål eller hydrogen) forsvinner fordi det internasjonale markedet ser at USA endrer kurs, faller store deler av det økonomiske fundamentet for norsk industriutvikling i nord.

I Norge er utbyggingen av kraftlinjer (monstermaster) og vindparker ofte begrunnet med nasjonale klimamål og behovet for kraft til industri. Hvis det internasjonale markedet for «grønne produkter» svikter, sitter Norge igjen med en enorm investeringsregning for infrastruktur som ikke lenger har den samme lønnsomheten.

​Risikoen for «stranded assets»: Som en nå skjer i Sverige, ser vi allerede at vindparker sliter økonomisk. Når strømprisene er lave, og de økonomiske subsidiene eller markedsetterspørselen etter grønn energi svikter, blir slike prosjekter svært ulønnsomme.

Situasjonen i Sverige er et tydelig varsel. Mange vindkraftprosjekter i Sverige har havnet i en «perfekt storm»:

Høye kapitalkostnader, rentene har vært høye, og utbyggingskostnadene har steget.

Når det blåser mye, faller strømprisen ofte til nær null, noe som gjør det umulig å dekke inn lånekostnadene.

Uten en sterk etterspørsel fra en lønnsom industri, blir vindparkene stående som ulønnsomme investeringer.

Risikoen for Finnmark har økt betraktelig. Hvis norsk industripolitikk fortsetter å satse tungt på «kraftlukere» og omfattende nettutbygging basert på en forventning om at verden vil betale dyrt for norsk grønn kraft, mens verdens største økonomi velger en helt annen vei (deregulering), risikerer man at Finnmark ender opp med en kraftig utbygd infrastruktur (master/vindparker) som gir store naturinngrep.

​Industriprosjekter som ikke er konkurransedyktige mot Kina eller USA, som nå velger en mer kostnadseffektiv, fossil energistrategi.

Så er spørsmålet: Når sterke krefter er så ivrig i og ville ødelegge Finnmarks natur og legge kraftige hindringer i den kanskje mest miljøvennlige kjøttproduksjonen som finnes:

Er vi i ferd med å låse oss til en strategi som verden utenfor Norge er i ferd med å forlate?

Skepsisen og den unødvendige raseringen av Finnmarks natur blir ikke mindre når den himmelen som blant annet Fjellheim mfl. ikke er så blå og forlokkende, men heller grå når de økonomiske premissene endres så fundamentalt som vi nå ser i 2026. Når USA fjerner det juridiske grunnlaget for klimareguleringer (EPA sin «Endangerment Finding»), endres spillereglene for hele verdensmarkedet.

Industripolitisk usikkerhet i Finnmark

Når «grønn premie» – den ekstra betalingsviljen for varer produsert med lavt karbonavtrykk – blir usikker, står Finnmark overfor en risikabel økonomisk situasjon:

​Lønnsomhet under press: Mange prosjekter i Finnmark er kalkulert med forventning om at europeiske kjøpere vil betale mer for «grønn» energi eller grønne råvarer (som stål eller hydrogen). Hvis USA nå velger en billigere, fossilbasert strategi, vil global konkurransekraft bli målt på lavest mulig produksjonskostnad, ikke på utslippskutt.

​Dersom industrien som skal bruke strømmen ikke blir lønnsom, ender vi opp med enorme utbyggingskostnader (nett og master) som samfunnet må bære, uten at vi sitter igjen med verdiskapingen som skulle forsvare investeringene.

I Finnmark er det en grunnleggende ubalanse i dagens planer.

​Ekstremt høye kapitalkostnader: Det er dyrt å bygge ut nett og industri i arktisk strøk.​

Manglende sammenheng: Vi planlegger for en «grønn fremtid» som er basert på politiske føringer og klimamål, mens den globale industrielle virkeligheten (som nå viser tegn til å bevege seg bort fra dette) krever ren økonomisk effektivitet.​

Det som nå skjer i Sverige er en advarsel. De svenske vindparkene som nå sliter, er et resultat av akkurat dette: De ble bygget for en fremtidig etterspørsel og en prisutvikling som ikke materialiserte seg i takt med kostnadene.

Et stadig økende antall av svenske kommuner sier nei til sol og vindparker. I Sverige, når kommuner sier nei behøver de ikke begrunne vedtaket. Det er en politisk avgjørelse. I Danmark sier også stadig flere kommuner nei til sol og vindkraftanlegg. Det som virker å ha vært drivkraften for de som vil rasere naturen er drømmen om masse arbeidsplasser som skulle fylle de store industriprosjektene.

Hvis disse industriprosjektene blir lagt på is eller mister konkurransekraften sin (slik vi ser med grønt stål i Sverige), faller det viktigste argumentet for å gjennomføre disse store naturinngrepene bort.

Debatten om raseringen av naturen om vi risikerer å bygge ut enorme mengder natur for å mate prosjekter som aldri vil bli lønnsomme i en verden der USA går i motsatt retning av det «grønne skiftet».

Situasjonen vi nå ser i 2026 er preget av en betydelig avstand mellom de politiske beslutningene som ble tatt for noen år siden, og den økonomiske virkeligheten som nå utspiller seg.​

Økonomiske forutsetninger vs. virkelighetsnær myndighetene har lagt planer for Finnmark, har de i stor grad basert seg på tre pilarer som nå vakler.​

Forventning om «grønn premie»: Man antok at verden ville betale ekstra for lavutslippsprodukter. Med USAs nylige kursendring (opphevingen av CO₂-reguleringer), er dette markedet i ferd med å endre seg til en mer «pris-først»-modell, hvor norsk industri risikerer å bli utkonkurrert. Avstanden til markedet brukes i særlig grad når det gjelder fiskeindustrien.

NVE har tidligere operert med langsiktige prisanslag for 2030 i området rundt 80 øre/kWh (i 2022-kroner). Når vi ser på vinteren 2026, har vi allerede sett snittpriser i NO4 som ligger rundt 66 øre/kWh, noe som er historisk høyt for regionen. Dette skaper en «ny normal» hvor prisen er mer svingende og ofte koblet tettere til Sør-Norge og kontinentet enn tidligere.

Prosjekter som elektrifisering av Hammerfest LNG (Melkøya) har hatt massive kostnadsoverskridelser – nå anslått til over 20 milliarder kroner. Dette er investeringer som må hentes inn, enten gjennom statlige subsidier eller forventet fremtidig verdiskaping.

Når en ser på Sverige, ser vi at akkurat disse forutsetningene har sviktet. Vindparker som ble planlagt med en forventet strømpris som skulle sikre lønnsomhet, opplever nå at strømprisen ofte faller mot null når det blåser mye, samtidig som kapitalkostnadene har vært høye. Når de så skal betale ned på anleggene sine, går regnestykket i minus. Naturinngrepene (monstermaster og vindturbiner) er irreversible, uavhengig av om industrien de var ment å betjene, blir lønnsom eller ikke.​

Hvis hovedkundene for grønn industri (f.eks. stål eller hydrogen) velger billigere alternativer fra land med mindre klimakrav, står Norge igjen med en kraftig utbygd infrastruktur, men uten den industrielle aktiviteten som skulle finansiere den.​

Vi har låst oss til en infrastrukturstrategi basert på et politisk landskap (2020–2023) som nå endrer seg fundamentalt i 2026.​

Men prestisje og prinsipper ser ut for å trumfe sunn fornuft og verdifulle naturopplevelser. Men, heldigvis gir ikke NVE tommelen opp for alt. Davvi vindkraftverk avslått i januar 2026, begrunnet med store naturinngrep og hensynet til samisk kultur og reindrift.

Flere kraftanalytikere (f.eks. hos Volue Insight og Thema Consulting) har offentlig uttalt at regjeringens mål om å øke den fornybare kraftproduksjonen like mye som forbruksøkningen på Melkøya innen 2030, fremstår som urealistisk. Det blir enda mer urealistisk med vedtaket av 12. februar i USA. Det er lagt frem juridiske utredninger som hevder at prosessene rundt Melkøya og vindkraftløftet er mangelfulle, særlig når det gjelder medvirkning fra reindriftsnæringen og manglende samlede konsekvensutredninger for alle inngrepene sett under ett. Økonomisk usikkerhet gjør at investorene sitter på gjerdet eller må be om statlige garantier (subsidier) for å tørre å bygge.

Siden de fleste av disse prosjektene (som vindparker) har svært høye investeringskostnader i en tid med dyr kapital, er de ekstremt følsomme for at kraftprisen skal holde seg høy nok over mange år. Hvis USA (og globalt marked) velger billigere, fossilbaserte løsninger, risikerer disse norske prosjektene å falle sammen som korthus, akkurat slik vi ser i Sverige.

Det er å håpe at motstanden fra lokalbefolkning og reindrift fører til at naturinngrepene blir stoppet (som Davvi).

HUSK: Den kritiske datoen nå er november 2026. Da vet vi hvilke vindkraftprosjekter som faktisk leverer søknader, og det vil vise seg om baronene klarer å legge frem planer som faktisk tåler den juridiske og økonomiske granskningen som nå er satt i gang.

© Ságat