Det er i utgangspunktet gledelig. Problemet er bare at en storstilt satsing på kunstig intelligens krever energi. Mye energi. Er makten på Sametinget klar for det?

Samisk KI kommer ikke av seg selv. Det krever data, kompetanse, institusjoner, infrastruktur, lagringskapasitet og energi. Derfor melder spørsmålet seg: Er NSR egentlig villig til å diskutere de reelle forutsetningene for den satsingen de selv tar til orde for?

La det være sagt med en gang: Dersom Sametingets flertall mener alvor med å bygge opp samisk KI, skal de få helhjertet støtte fra oss i Nordkalottfolket. Men da må ambisjonene følges av politisk realisme.

Det første som må avklares er kontrollen med dette store prosjektet: Hvem eier samiske data? Det er ingen tvil om at behovet for en samisk språkmodell melder seg. Den må også være trent på samisk kultur og begrepsbruk, tekster og uttrykksmåter. Og den må fungere i skole, forvaltning og daglig bruk. Men hvem skal definere alt dette digitalt? Politisk er det viktig fordi språkmodeller ikke er nøytrale.

KI er ikke bare teknologi – det er industri

NSRs naturlige refleks er alltid selvbestemmelse, men hvor sannsynlig er det i denne sammenheng? En mer realistisk tilnærming er et samarbeid med staten, gjennom for eksempel en institusjon som Nasjonalbiblioteket, eller internasjonale teknologiselskaper. Men vil NSR det?

Selv om man lykkes med å sikre kontroll over data og systematisk innsamling av språkressurser, gjenstår en rekke krevende spørsmål: Hvem skal drifte infrastrukturen, forestå utdanning, sørge for rekruttering – og hva med finansieringen? Hvem blir da premissleverandør?

Man kan ikke snakke seriøst om kunstig intelligens uten også å snakke om energi. KI er ikke bare programvare. Det er fysisk infrastruktur – servere, lagring, kjøling, datasentre og stabil energitilgang.

Dermed er samisk KI ikke bare språkpolitikk. Det er også kraft- og arealpolitikk.

Dette er det grunnleggende paradokset i NSRs linje. På den ene siden vil man delta i en global teknologirevolusjon og utvikle samisk KI. På den andre siden vegrer man seg for å diskutere kraftutbygging, infrastruktur og de prioriteringene en slik satsing faktisk krever.

Bør lokaliseres i Indre Finnmark

I praktisk politikk har NSR ofte lagt seg på en linje der man søker størst mulig autonomi – altså at utviklingen av det samiske samfunnet skal skje på utsiden av, eller ved siden av den norske stat. Det må vi legge til grunn også gjelder for eierskapet til samisk KI. Men nettopp derfor blir spørsmålet om forutsetninger enda viktigere.

Å snakke om samisk KI uten å snakke om en investering på flere hundre millioner kroner, er urealistisk. En KI-ambisjon er noe helt annet enn et vanlig IT-prosjekt.

I Nordkalottfolket vil gjerne være med på å vurdere en offensiv og realistisk plan for samisk KI, men da må de grunnleggende forutsetningene diskuteres.

En ambisiøs satsing på samisk KI bør lokaliseres til det samiske kjerneområdet i Finnmark. Kommuner som Karasjok og Kautokeino trenger ny, moderne industri og flere kunnskapsarbeidsplasser. Dersom samisk KI skal være mer enn ord, bør den også bidra til verdiskaping der det samiske samfunnet har sitt tyngdepunkt.

Kunstig intelligens er ikke bare et spørsmål om vilje og gode intensjoner. En satsing krever kraft, areal og infrastruktur. Spørsmålet er derfor om flertallet på Sametinget faktisk erkjenner hva de selv legger opp til: At en satsing på samisk KI også betyr å ta stilling til kraftutbygging og arealbruk.

© Ságat