Bildet er klokkerent: utfordringene er store, og de er ikke først og fremst naturgitte. De er i stor grad et resultat av politiske valg.

Noe er naturligvis gitt. Nord-Norge har lange avstander, spredt bosetting og et krevende klima. Sentralisering er en global trend vi ikke kan vedta oss bort fra. Eldrebølgen kommer uansett. Den demografiske utviklingen er dramatisk.

I 72 av 80 kommuner i Nord-Norge er det nå flere over 65 år enn under 20.

Dette er dessverre et utgangspunkt og rammevilkår vi må håndtere.

Det er ikke naturgitt at unge flytter og ikke kommer tilbake. Det er ikke naturgitt at næringslivet mangler arbeidskraft samtidig som én av fem unge står utenfor arbeid og utdanning.

Og det er ikke naturgitt at investeringer uteblir i en landsdel med de naturressursene vi disponerer. Men dessverre er det ikke alltid slik at politikkutviklingen skjer med basis i den innsikten vi har tilgang til.

En næring, et perspektiv

Særlig gjelder dette i samepolitikken. Samepolitikken domineres fortsatt av rettighets- og identitetsspørsmål og ikke av en praktisk tilnærming til hvilke oppgaver som må løses. Når politikken i for liten grad adresserer hvordan vi skal skape arbeidsplasser, sikre bosetting og bygge robuste lokalsamfunn, blir den et dårlig verktøy for fremtiden.

Sametingets flertall virker ikke påfallende interessert i faktisk kunnskap som kan forstyrre det virkelighetsbildet man har nedfelt i sitt eget styringsdokument for inneværende periode. I dokumentet på 30 sider nevner man ordet rettighet 59 ganger! Til sammenligning er ordet industri brukt 1 – en – gang.

Konsekvensene ser vi tydeligst i arealpolitikken. Når en næring, ett perspektiv, i praksis får definere rammene for arealbruk, blir resultatet stagnasjon. Reindriften er en viktig del av samisk kultur og næringsliv, og skal naturligvis beskyttes. Men når hensynet til reindrift konsekvent veier tyngst i alle utbyggingssaker, får det konsekvenser for hele samfunnet – også for samiske lokalsamfunn som trenger arbeidsplasser og utvikling.

Flere hensyn må balanseres

Det mest problematiske er likevel dette: De som sier nei, har svært sjelden et forslag til hva som skal komme i stedet. Paradokset er tydelig: Miljøer som nasjonalt kjemper for klima og grønn omstilling, bidrar lokalt i nord til å stoppe kraftutbygging og industriutvikling. Og uten kraft blir det heller ingen grønn omstilling.

Skal vi lykkes i nord, må vi balansere flere hensyn: Vi skal både ta vare på natur og kultur – men samtidig utvikle næringsliv og arbeidsplasser. Det ene utelukker ikke det andre. Men det krever politisk vilje til å prioritere, avveie og søke kompromisser.

Her har samepolitikken et særlig ansvar. Den må romme noe mer enn bare ensidig opptatthet av rettigheter. Den må se urfolksperspektivet i sammenheng med behovet for bosetting, verdiskaping, og beredskap i nord. Det betyr ikke mindre samisk perspektiv, men et bredere.

Skal vi ha levende lokalsamfunn i nord, må vi føre en politikk som inkluderer hele bredden av mennesker og næringer. Samisk politikk må være en del av nordområdepolitikken – ikke en motkraft til den.

I Nordkalottfolket er vi opptatt av at samepolitikken må bygge på likeverd, lokal forankring og reelle muligheter for alle som bor og lever i nord. Og kraft, industri og infrastruktur står sentralt.

Finnmark kan ikke lenger styres av frykt for endring. Vi trenger en ny retning – med kunnskap, vilje og fremtidstro som fundament. Politikk må utvikles på basis av innsikt.

Tiden er inne for å snu ryggen til nei-politikken og gripe mulighetene.

© Ságat