I 1938 ble München symbolet på ettergivenhet:

Europas ledere håpet å bevare den 20 år gamle freden etter 1. verdenskrig ved å gi etter for Adolf Hitlers krav om overtakelse av Sudetenland i Tsjekkoslovakia.

Tause hadde både franske og engelske ledere sett at Hitler gjennom Anschluss i mars samme år hadde annektert Østerrike – i strid med Folkeretten.

Argumentene til aggressoren var velkjente den gang – som de er nå:

• Hitler hevdet å beskytte etniske tyskere i Sudetenland.

• Vladimir Putin har brukt beskyttelse av russisktalende som begrunnelse i Ukraina.

• I begge tilfeller brukes etnisk, språklig eller historisk argumentasjon for å legitimere grenseendringer.

• Hitler presset grensene for å se hvor langt Storbritannia og Frankrike ville gå.

• Russland har i flere faser testet Nato og Vestens respons (Krim 2014, full invasjon 2022).

• Begge situasjoner handler om avskrekkingens troverdighet.

• Englands statsminister Chamberlain ønsket for enhver pris å unngå en ny verdenskrig.

• Vestlige land har vært tydelig redde for eskalering til direkte krig med Russland.

• Slik frykt påvirker politiske valg – både den gang og gjør det i dag

Resultatet av Munchenavtalen (uten at Tsjekkoslovakia fikk delta!) 30.9.1938 kjenner vi:

Aggresjonen ble ikke stanset, men belønnet.

Hitler hærtok enda flere naboland og det hele endte i 2. verdenskrig.

Denne erkjennelsen står sentralt i filmen «The Darkest Hour» som jeg nok en gang måtte se, denne gangen i romjula av ren nysgjerrighet:

Jeg fikk fra min eldste datter biografien om Zelenskyj. Den er skrevet av den ukrainske journalisten Sergeii Rudenko. I filmen og boka........

© Ságat