Begrunnelsene har vært forankret i naturmangfoldloven, vannforskriften, forurensningsregelverket og grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipper. Likevel stopper det ikke der. I stedet mobiliseres det politisk støtte, ofte fra ordførere i oppdrettskommuner, for å anke vedtakene videre til departementet.

Det er en praksis som er dypt uheldig.

Vannforskriften og EUs vanndirektiv setter klare rammer for hvordan norske myndigheter skal avveie næringsinteresser mot hensynet til vannmiljøet. Positive ringvirkninger kan ikke uten videre veie opp for forringelse av økologisk tilstand. Likevel ser vi gang på gang at kommuner argumenterer som om disse rammene er til forhandling.

Når et faglig fundert avslag blir fremstilt som et politisk hinder som kan ryddes av veien gjennom press og mobilisering, undergraves både rettssikkerheten og tilliten til systemet.

Statsforvalteren er ikke en tilfeldig høringsinstans. Embetet er gitt et tydelig ansvar for å ivareta lovverket og nasjonale hensyn, og for å fungere som en uavhengig faglig kontroll. I mange andre........

© Ságat