Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

I Ukraina har krigsskadene blitt en epidemi.

Krig tar ikke bare liv – den kan gi varige skader hos dem som overlever. I Ukraina blir mange sengeliggende med brudd, smerter og muskelsvinn. Behandling kan redde både funksjonsevne og liv, men altfor få får hjelp i tide.

Nå går krigen inn i sitt femte år.

Kroppsdeler er sprengt bort

For mennesker nær frontlinjen kan det gå flere dager fra de blir skadet til de når et kvalifisert helsetilbud på sykehus. Pasienter blir liggende på sengeposter i ukevis, og mange ender opp helt sengeliggende.

Uten tilgang til fysioterapi oppstår tap av kroppsfunksjon, kroniske feilstillinger og raskt muskelsvinn. Smertene forsterkes og blir kroniske. Frykten for å bevege seg vokser naturlig nok også, men kroppen tåler rett og slett ikke inaktivitet – enda mindre når den er skadet.

Skadene vi ser hos pasientene våre, er brutale.

Kroppsdeler er truffet av prosjektiler eller sprengt bort. Fragmenter fra eksplosjoner har trengt inn i muskler og organer. Brudd er ofte kompliserte. Operasjon følger operasjon i håp om å redde en fot, et bein, en arm eller fingre. Ofte ender det med amputasjon.

Les også: Ukrainerne velger kulde og frihet fremfor varme og underkastelse

Har opplevd grusomme hendelser

Det er helt nødvendig å starte rehabilitering så tidlig som mulig for å forebygge kroniske skader og, for mange – et liv i smerter. Med kroniske smerter følger et konstant stress som gjør det nesten umulig å finne hvile. Søvnen avbrytes av mareritt eller av smerter som ikke slipper taket.

Men det er mulig å forebygge og spesielt viktig å starte tidlig. Riktig behandling og fysioterapi kan redde både funksjonsevne og liv, og psykologer kan bidra med traumebehandling for vonde minner.

Krigen i Ukraina har skapt store psykiske helseproblemer. Mange av pasientene vi behandler har opplevd og overlevd grufulle hendelser. Den psykiske belastningen på befolkningen blir stadig tyngre.

Vi i Leger Uten Grenser driver prosjekter over hele Ukraina: ambulansetjenester, kirurgi, mobile helseklinikker og opplæring i tidlig rehabilitering.

Jeg jobber som medisinsk koordinator, og teamet mitt består av en fysioterapispesialist, en lokal fysioterapeut, en sykepleier og en psykolog. Vi jobber tverrfaglig og gir opplæring til lokalt helsepersonell i tidligrehabilitering. Målet er at langt flere pasienter skal få kvalifisert hjelp i den kritiske fasen – hjelp som er helt nødvendig for å kunne gjenvinne muligheten til et normalt liv.

Les også: Putin satser på at kulde skal knuse Nato

Særlig én pasientskjebne har gjort sterkt inntrykk på meg: historien til 82 år gamle Tamara.

Den eldre kvinnen bodde alene i et hus i Pokrovsk. En dag i slutten av juli i fjor sto hun ute for å mate hunden sin da hun ble rammet av en eksplosjon. Splinter rev gjennom hele høyre side av kroppen hennes. Hun fikk brudd i hofte og arm, forvridning i albuen og omfattende skader i muskler og bløtvev.

Hun ble hjulpet av naboer, men ble liggende i store smerter i flere dager før hun kunne transporteres til sykehus. Ødelagt infrastruktur og pågående kamphandlinger gjør ofte fremkommelighet umulig.

Da teamet vårt møtte Tamara på sykehuset i Dnipro senere på høsten, hadde hun allerede gjennomgått flere operasjoner og vært sengeliggende over lengre tid. Hun var en tapper kvinne – både tålmodig og sterk. Sammen la vi en tilpasset plan for opptreningen hennes.

Gjennom fysioterapi fikk hun bedre lungekapasitet, hun klarte å bøye kneet og kom seg etter hvert opp av sengen med støtte. Samtaler med psykologen vår gjorde det mulig for henne å se fremover igjen.

Historien er ikke unik

Hun klemte hjelperne sine, strøk dem om og om igjen på armen. Det er rørende øyeblikk. Særlig i krigssoner, der håpløsheten lett tar overhånd, er det nettopp dette som skaper nytt håp.

Leger Uten Grenser jobber alltid sammen med lokalt ansatte, ofte ved allerede etablerte helsetilbud og sykehus. En av våre viktigste oppgaver – i tillegg til å bidra med spesialiserte ressurser – er å påvirke systemer der hull i helsetilbudet hindrer nødvendig hjelp til mennesker som sårt trenger den. Helsehjelp er som regel mulig å tilby – og nesten like viktig, mulig å lære bort.

Uten denne behandlingen ville det trolig blitt vanskelig for Tamara å komme seg på beina igjen. Men selv om hennes historie gjorde sterkt inntrykk på meg, er den langt fra unik.

Les også: Den største trusselen mot Putin

Sykehusene er sprengt

Pasienter blir stabilisert nær fronten før de sendes videre – ofte fra sykehus til sykehus, spredt over hele landet. Sykehusene er sprengt, operasjonssalene går kontinuerlig, og sengepostene er overbelastet. Tilgangen på fysioterapeuter ligger rundt 70 prosent under gjennomsnittet i Europa.

Krigen har nå rast i fire år. Millioner er drevet på flukt, behovene er enorme og altfor få får hjelp i tide. Likevel ser jeg hver dag at riktig hjelp, gitt i tide, gjør en avgjørende forskjell.

Tidlig rehabilitering kan være det som skiller et liv i varige smerter fra muligheten til å stå, gå og leve videre. Når vi investerer i helhetlig behandling, investerer vi ikke bare i overlevelse, men i menneskers fremtid – i deres evne til å finne fotfeste igjen, selv etter krig.

© Nettavisen