Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Gudbrandsdølen Dagningen): – Det er ikke noe som skjer over en natt eller hendelse, men litt etter litt. Til slutt står man i en situasjon hvor det man en dag aldri ville ha godtatt, blir på en måte noe man tillater, sier Frogner-kvinnen i retten. Uttalelsen blir gjengitt i VG.

Denne historien utspiller seg i en rettssal i Oslo, der saken fortsatt behandles. Den tiltalte Marius Borg Høiby, har erkjent skyld i enkelte forhold, men bestrider de mest alvorlige anklagene.

Les også: Klart Nora Haukland skal gå med Hermes-veske og silkeskjorte

Det er lett å tenke at forklaringen til Frogner-kvinnen tilhører miljøer fjernt fra vår hverdag. I saker så ekstreme at de nesten blir uvirkelige – som avsløringer av et nettverk for makt og seksuell utnyttelse rundt Jeffrey Epstein. Eller at undertrykking skjer i fremmede kulturer, indoktrinert i lovene og hverdagen – slik kvinner i Iran har opplevd under Ali Khameneis regime.

Det er viktig å understreke at ingen er dømt i rettssaken som nå utspiller seg i Oslo tingrett. Uavhengig av dom er det mange kvinner som kan kjenne seg igjen i det media gjengir.

Kvinnedagen i år, 8. mars, bør brukes til å kaste et blikk rundt oss.

Vold i nære relasjoner kan ramme de du minst skulle tro. Det kan være en venninne. Naboen. Eller en mor i barnas klasse. Det rammer ikke bare en «svak» person som lar seg utnytte av en sterkere part.

Volden kan skje i det stille. Varsellampene er nærmest usynlige. Den som utøver volden kan virke like vanlig som alle andre. Kanskje til og med karismatisk og høyt respektert. En mester i å vekke sympati. Eller en mester i å overøse andre med komplimenter – og skyve skyld over på dem.

For å klare å bryte ut av slike mønstre, kan det være helt avgjørende at noen utenfra forklarer og setter ord på mekanismene.

Derfor er gode hjelpetilbud i lokalmiljøene noe av det viktigste vi har. Det må finnes et krisesenter å ringe til. Et sted i lokalmiljøet der det er enkelt å komme og fortelle sin historie – ufiltrert og uten å tape ansikt. Et sted hvor man ikke blir dømt, men forstått.

Lavterskeltilbud som Rask psykisk helsehjelp kan være forskjellen på å bli eller klare å stå i den tøffe prosessen det er å bryte ut. Politikerne må prioritere dette, selv om budsjettene er stramme.

Å la vær kan koste mer. Det kan påvirke helse, arbeid, barn, pårørende og livskvalitet i mange år. 92,7 milliarder kroner kostet vold i nære relasjoner storsamfunnet bare i 2021, viser en kartlegging for Justis‑ og beredskapsdepartementet.

«Trygghet» var Aps slagord i valgkampen. Men trygghet handler om mer enn opprusting av forsvaret eller kamp mot organisert kriminalitet. Politiet må ha nok voldsalarmer til alle som trenger det, ressurser til å reagere når alarmen går, og til å etterforske når noen våger å anmelde.

Vold i nære relasjoner får ekstra oppmerksomhet når det går så langt at noen blir drept. Partnerdrap utgjør omtrent en fjerdedel av alle drap i Norge. Over 85 prosent av ofrene er kvinner. Når sju av ti drap allerede har en dokumentert historie med partnervold, er det uakseptabelt at ikke flere drap forhindres.

I 2022 påpekte Riksrevisjonen i 2022 en rekke mangler i arbeidet mot vold i nære relasjoner. Heldigvis skal vold i nære relasjoner nå ha høy prioritet hos politiet. Besøksforbud brukes oftere og omvendt voldsalarm plasserer byrden der den hører hjemme. I 2023 satte regjeringen også i gang en nasjonal opptrappingsplan.

Likevel går særlig psykisk vold altfor ofte under radaren. Den etterlater ingen blåmerker og er vanskelig å bevise. Og uten fagpersoner å snakke med kan det gå mange år før noen klarer å bryte ut.

Noen klarer det aldri.

Kampen mot vold i nære relasjoner avgjøres ikke først og fremst i retten eller i mediene. Den avgjøres av om de som lever med vold i det stille får hjelp.

© Nettavisen