Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Den 24 februar uttalte den norske forsvarssjefen, Eirik Kristoffersen, at krigen i Ukraina er preget av stillstand langs fronten, hvor den som klarer å utvikles metoder raskest er den som klarer å ta tilbake igjen små landområder. Etter Kristoffersen sitt syn finnes det ikke en militær løsning på krigen på kort sikt.

Dette er politiske – ikke fagmilitære – vurderinger.

Krigen er alt annet enn statisk. Den defineres ikke av en linje i «sanden». Krigen handler ikke lengre om å okkupere territorium. Og jo, krigen har en militær løsning. Dette er faktisk den eneste løsningen som vil sikre en rettferdig og varig fred.

Hans Petter Midttun er en norsk pensjonert marineoffiser, tidligere forsvarsattaché og nåværende analytiker med spesialisering på sikkerhetspolitikk, hybrid krigføring og Ukraina. Han er kjent som en tydelig stemme i den offentlige debatten om krigen i Ukraina og NATO-alliansens rolle.

Alt annet enn statisk

Krigen er alt annet enn statisk. Den utkjempes i seks militære domener: På bakken, i luften, på sjøen, i verdensrommet, i det digitale rommet og ikke minst, i det kognitive domenet. Det skjer en rivende teknologisk utvikling innenfor alle domenene.

Men i tillegg, bruker også Russland både diplomati, politikk, økonomi, energi, informasjon, kriminalitet, religion, med mer for å både undergrave Ukraina og dets internasjonale partnere. Når vi i tillegg vet at Russland også fører en kontinuerlig eskalerende hybrid krig på Nato territorium, er det misvisende å hevde at krigen er statisk.

Ukraina er grunnleggende avhengig av fortsatt europeisk støtte. Ettersom høyreradikale partier er på fremmarsj på tvers av Europa – inkludert i Storbritannia, Tyskland og Frankrike – er det ikke gitt at vestlig støtte vil vedvare.

Øverstkommanderende for Ukrainas væpnede styrker, Oleksandr Syrskyj, understrekte den 24. februar at krigen mot Russland – som nå har rast i totalt 12 år – er en konflikt av en helt ny type. Den utkjempes samtidig på tvers av militære, teknologiske og kognitive dimensjoner, og krever at Ukraina dominerer fienden på alle områder.

Krig har aldri vært mer dynamisk enn i dag.

Den pågående krigen i Europa kan ikke defineres på basis av situasjonen i en av femten militære og ikke-militære domener.

Les mer Hans Petter Midttun: Nå blir Putins krig mer dødelig

Handler ikke om territorium

Krigen defineres ikke av en «linje i sanden» (frontlinjen) og handler ikke lengre om å okkupere territorium. Det er for så vidt riktig at frontlinjen har vært relativ stabil siden Ukraina frigjorde Kyiv, Chernihiv, Sumy, Kharkiv og store deler av Kherson oblast i 2022.

Det som var en manøverkrig – et russisk forsøk på å okkupere store deler av Ukraina gjennom overveldende militærmakt og en rask fremrykning – har i ettertid endret seg til en utmattelseskrig.

Suverenitet og uavhengighet defineres ikke bare av en stats territoriale integritet. Det er også preget av statens monopol på legitim makt, politisk selvbestemmelse, sikkerhetsautonomi, økonomisk uavhengighet, juridisk/diplomatisk status, kulturell og språklig autonomi, informasjonssuverenitet og grensekontroll.

Det er derfor Russlands uttalte krav – «demilitarisering», «denazifisering», nøytralitet og territoriale innrømmelser – samlet sett utgjør langt mer vidtrekkende konsekvenser enn en «enkel» grensejustering. Hvis de aksepteres – som antydet i Trumps såkalte «fredsplan» – vil kravene frata Ukraina evnen til å forsvare seg selv, velge sine egne ledere, slutte seg til vestlige institusjoner eller motstå fremtidig tvang.

Et land kan miste territorium og forbli suverent. Et land kan beholde sitt territorium på papiret samtidig som det mister faktisk suverenitet (for eksempel som Hviterussland i dag). Skillet er enormt viktig for å forstå hva som står på spill. Det er også avgjørende for å forstå ideen bak Russlands strategi – dens utmattelseskrig – som er ment å ødelegge grunnlaget for ukrainsk suverenitet og uavhengighet.

Les også: Ukrainerne velger kulde og frihet fremfor varme og underkastelse

Demografisk katastrofe

Ukrainske byer, landsbyer, kritisk infrastruktur, energisektor, industri, boligmasse ødelegges hver eneste dag gjennom bruk av missiler, glidebomber, droner og artilleri. Bare i 2025, økte Ukrainas gjenoppbyggingskostnader med 12 prosent til 588 milliarder dollar.

Ukraina står for tiden overfor det eksperter beskriver som en «demografisk katastrofe». Per februar 2026 har landets befolkning falt til anslagsvis 30–32 millioner mennesker – ned fra 41 millioner før invasjonen i 2022 (unntatt de i russisk-okkuperte territorier).

Bare i løpet av 2025, sendte Russland rundt 100.000 langtrekkende droner, 60.000 glidebomber og rundt 2400 missiler mot Ukraina. I tillegg ble både sivile og soldater angrepet av over 1,25 millioner kamikazedroner i fjor. 3.440 om dagen – 2,4 droner per minutt.

Skremmende som tallene er, viser de kun et «øyeblikksbilde». Antall langtrekkende droner femdoblet seg i 2025. Foreløpige tall fra den ukrainske generalstaben indikerer en firedobling i løpet av 2026.

I 2022 skjøt Ukraina ned 1760 langtrekkende droner. Tilsvarende prognosen for 2026 er på rundt 315.000 angreps og rekognoseringsdroner.

Antall glidebomber forventes å doble seg i løpet av året, samtidig som man frykter at deres rekkevidde økes fra dagens 190 til 400 km. Antall kamikazedroner vil nær tredoble seg i 2026. Dagens «drapssone» (kill zone) – et område på begge sider av frontlinjen hvor det er tilnærmet umulig å bevege seg – vil øke utover dagens 15–20 kilometer.

Russlands evne til å ødelegge grunnlaget for ukrainsk statsdannelse vil styrkes kraftig i 2026. Neste år kan bli enda verre.

Dagens vestlige strategi vil ikke kunne forhindre dette. Hvis Europe virkelig ønsker å redde Ukraina – og dermed sikre europeisk sikkerhet – må vi etablere en ny strategi. Da trenger vi økt politisk vilje og militær integritet.

Les også Asbjørn Svarstad: Norge må slutte å leke moralpoliti overfor Ukraina

Fra et militært standpunkt: Sprøyt

Krigen har en militær løsning. Påstanden om det motsatte er fra et militært standpunkt, sprøyt. Andre verdenskrig – en krig langt større i omfang enn dagens – fikk en militær løsning. Et troverdig forsvar og allianse sikret også at den kalde krigen forble kald.

Alliert bruk av militærmakt under andre verdenskrig var avgjørende fordi Hitler – som Putin – søkte militære løsninger. Som dagens Russland, var Nazi-Tyskland villig til å bruke hele statens verktøykasse for å oppnå dets strategiske mål.

Påstanden om at det ikke finnes noen militær løsning er et politisk utsagn med forankring tilbake til 2014 og Minsk-avtalene. Den signaliserte – og signaliserer fortsatt – at vi ikke er villig til å bruke alle midler for å forsvare freden.

Utsagnet ignorerer at Russland har alle intensjoner om å finne en militær løsning på krigen – med mindre Trumps såkalte «fredsplan» oppfyller Putins strategiske mål.

Manglende politisk vilje

Forsvarssjefen foreslo ingen strategi for å løse krigen til Europas fordel.

Hvorfor? Sannsynligvis fordi han vet at våre politikere mangler vilje til å gjøre det som er nødvendig for å sikre norsk og europeisk sikkerhet. Fordi Regjeringen og Stortinget venter på at andre europeiske land skal lede hvor de sikkerhetspolitiske realitetene ikke innbyr til enkle, uforpliktende og billige løsninger.

I en tid hvor europeisk etterretning frykter en konflikt mellom Nato og Russland innen 2030; hvor Russland er i ferd med å eskalere dets ødeleggelse av ukrainsk statsdannelse og den siste forsvarsskansen før Europa; hvor Russland krever en interessesfære over Øst-Europa; hvor Russland styrker sitt militære nærvær langs dets grense mot Finland og de baltiske statene; hvor den russiske hybridkrigen i Europe fortsetter å eskalere; hvor USA ikke lengre kan defineres som en troverdig alliert; og hvor Nato beviselig ikke lengre avskrekker Russland – og hvor Norge fortsatt sikter mot en forsvarsplan som ferdigstilles i 2036 – er tiden for politisk korrekthet for lengst forbi.

Les også Gunnar Stavrum: Millioner i bistand til diplomattopper

Logisk og forsvarlig å hjelpe

Det brenner i naboens hus. Selv om vi ikke er forpliktet å til å hjelpe naboen, vet vi at hvis branner øker i omfang og sprer seg til eget hus, vil situasjonen forverre seg dramatisk. Det er selve essensen i hva som pleide å være Natos andre kjerneoppdrag: Krisehåndtering. Forhindre at konflikter og kriger nær Alliansens ansvarsområde sprer seg til Nato territorium.

Å hjelpe naboen med å slukke brannen er både logisk og ansvarlig.

Selv om Europa støtter Ukraina, bidrar vi ikke til å avslutte krigen. Norge og Europa bidrar til at Ukraina kan slåss, men ikke nødvendigvis overleve. Dagens strategi bidrar ikke til å stoppe russiske droner eller glidebomber og dermed, dets ødeleggelse av den ukrainske stat.

Vi trenger en forsvarsledelse med militær integritet. En ledelse som bidrar med militærfaglige råd og som overlater politikk til Stortinget.

For å sitere Ben Hodges, tidligere øverstkommanderende for «U.S. Army Europe» fra 2014 til 2017: «Russerne er allerede i krig med oss. De gjør det bare på en måte som gjør det vanskelig for politikere å si: «Dette er russerne. Stopp, ellers gjør vi følgende.»

Sabotasje av havner, jernbaner og kabler er ikke tilfeldig trakassering – Russland øver på hvordan man kan lamme Natos forsterkningsruter.

«Vi må ta alvorlig spørsmålet om å påføre russerne konsekvenser for gråsone-operasjoner. Slutt å behandle disse som et åsted der du må ha absolutt 100 prosent bevis på at det var Russland som gjorde det.»

Vi trenger ikke en strategisk ledelse som gir politisk korrekte uttalelser om feil krig. Det pågår en bredere krig om Europas fremtid i både Ukraina og på resten av det europeiske kontinentet.

Norge har fryktelig dårlig tid til å etablere et troverdig forsvar.

© Nettavisen