Mens de fleste land i verden til nå har gitt etter for USAs president Donald Trump, sier Canadas statsminister Mark Carney at nok er nok.

Ikke bare sier han tydelig at landet står helhjertet bak Danmark og Grønland – han er tydelig på at et angrep på Grønland er et angrep på hele Nato, og at Canada står last og brast med Natos paragraf fem som sier en for alle, alle for en.

I klartekst betyr det at hvis Donald Trump bruker militærmakt for å annektere Grønland i strid med Danmarks suverenitet, så er det et angrep på alle Nato-land.

Få varslinger for hver Nett på sak i Nettavisen-appen til iPhone og Android.

Når man leser talen til Mark Carney, så kommer spørsmålet om hvilke norske politikere som kunne holdt den samme talen, og bare byttet ut Canada med Norge.

For det er mange likheter mellom de to landene. Begge er energimessige supermakter. Begge har velfylte pensjonsfond. Begge har hatt nære allianser med USA, og begge har begynt å tvile på om USA er en alliert vi kan stole på.

I sin tale i Davos setter Mark Carney hardt mot hardt: Verdensordenen er i ferd med å sprekke opp, og stormaktene har sluttet å late som de følger spillereglene. Den såkalte regelbaserte ordenen er på vei ut, og inn kommer en råere verden der makt trumfer moral.

Budskapet hans er rett fram: Hvis du tror du kan være snill, stille og samarbeidsvillig – og dermed bli spart – så tar du feil.

Det er en glede – og en plikt – å være sammen med dere i dette vendepunktet for Canada og for verden.

I dag vil jeg snakke om bruddet i verdensordenen, slutten på en fin fortelling – og begynnelsen på en brutal virkelighet, der geopolitikken mellom stormaktene ikke lenger er underlagt noen begrensninger.

Men jeg vil også hevde overfor dere at andre land, særlig mellommakter som Canada, ikke er maktesløse. De har evnen til å bygge en ny orden som gjenspeiler våre verdier – som respekt for menneskerettighetene, bærekraftig utvikling, solidaritet, suverenitet og staters territorielle integritet.

De mindre mektiges kraft begynner med ærlighet.

Hver dag blir vi minnet om at vi lever i en tid med stormaktsrivalisering. At den regelbaserte verdensordenen er i ferd med å forvitre. At de sterke gjør det de kan, og de svake må tåle det de må.

Denne aforismen, fra Thukydid, blir fremstilt som uunngåelig – som den naturlige logikken i internasjonale relasjoner som nå igjen gjør seg gjeldende. Og i møte med denne logikken er det en sterk tendens til at land bare prøver å flyte med strømmen. Til å tilpasse seg. Til å unngå problemer. Til å håpe at lydighet vil kjøpe trygghet.

Det vil den ikke.

Så: Hva er alternativene våre?

I 1978 skrev den tsjekkiske dissidenten Václav Havel et essay som het De maktesløses makt. Der stilte han et enkelt spørsmål: Hvordan klarte det kommunistiske systemet å opprettholde seg?

Svaret hans begynte med en grønnsakshandler. Hver morgen setter denne butikkdriveren et skilt i vinduet sitt: «Arbeidere i alle land, foren dere!» Han tror ikke på det. Ingen tror på det. Men han henger opp skiltet likevel – for å unngå problemer, for å signalisere tilpasning, for å komme seg gjennom hverdagen. Og fordi hver butikkdriver i hver gate gjør det samme, fortsetter systemet å bestå.

Ikke bare gjennom vold, men gjennom vanlige menneskers deltakelse i ritualer de innerst inne vet er falske.

Havel kalte dette «å leve i en løgn». Systemets makt kommer ikke av at det er sant, men av at alle er villige til å opptre som om det er sant. Og systemets sårbarhet kommer fra samme kilde: Når bare én person slutter å delta – når grønnsakshandleren tar ned skiltet – begynner illusjonen å sprekke.

Det er på tide at selskaper og land tar ned skiltene sine.

I flere tiår blomstret land som Canada under det vi kalte den regelbaserte internasjonale orden. Vi sluttet oss til institusjonene, roste prinsippene og nøt godt av forutsigbarheten. Vi kunne føre en verdibasert utenrikspolitikk under dens beskyttelse.

Vi visste at fortellingen om den regelbaserte internasjonale orden bare delvis var sann. At de sterkeste fritok seg selv når det passet. At handelsregler ble håndhevet asymmetrisk. Og at internasjonal lov ble brukt med ulik strenghet avhengig av hvem som var anklaget – eller hvem som var offer.

Denne fiksjonen var nyttig, og særlig amerikansk hegemoni bidro til å levere fellesgoder: åpne sjøveier, et stabilt finanssystem, kollektiv sikkerhet, og........

© Nettavisen