Norge er verdens fetter Anton. Vi hadde flaks og fant olje i Nordsjøen, og mens resten av Europa tynges av krig, henter vi inn flere tusen milliarder kroner på energikrisen i Europa.

Hvis vi – av alle – ikke kan ta vår del av regningen for vinter-OL, fortjener vi en global gullmedalje i gjerrighet.

Få varslinger for hver Nett på sak i Nettavisen-appen til iPhone og Android.

I over et tiår har vinter-OL vært arrangert av autoritære stater eller land med politiske systemer som tar på seg enorme offentlige utlegg uten demokratisk forankring.

Sotsji i 2014 kostet rundt 480 milliarder kroner. Beijing 2022 anslås til rundt 86 milliarder.

Summene er så ekstreme at de i seg selv har bidratt til å gjøre OL mindre attraktivt for åpne demokratier.

Norge er ett av få land som kan ta regningen med politisk flertall og støtte blant folk flest.

Dessuten: Hvis vi får OL i 2038, er det 44 år siden sist. Alle generasjoner bør få mulighet til å oppleve en slik folkefest en gang i livet.

Global godhetspositør

De siste ukenes avsløringer av enorme bevilgninger til en form for globalt fredsdiplomati, med tilhørende lukrative posisjoner, har rokket ved vår nasjonale selvfølelse.

Men ikke før Epstein-filene var ute, så kom vinter-OL til unnsetning og vi kunne bade oss i den rotnorske følelsen av at «det er typisk norsk å være god», for å sitere Gro Harlem Brundtland.

OL er ikke bare et idrettsarrangement. Det er historisk et globalt symbol på internasjonalt samarbeid, åpenhet og fellesskap. Hvis liberale demokratier trekker seg tilbake fordi prosjektet har blitt for dyrt og for krevende, overlater vi også definisjonsmakten til regimer som bruker lekene som politisk iscenesettelse og «idrettsvasking».

Vi kan ikke være komfortable med at fremtidens vinter-OL arrangeres av autoritære stater.

Norge er verdens rikeste land målt i statlig formue. Vi har Oljefondet. Vi har solide offentlige finanser. Vi har eksisterende anlegg, idrettskompetanse og en befolkning som faktisk bryr seg om vinteridrett.

Samtidig har vi i praksis valgt rollen som gratispassasjer: Vi deltar, vi vinner, vi feirer – men vi tar ikke vår del av ansvaret for at lekene gjennomføres.

Det er ikke en bærekraftig posisjon.

Basert på budsjettet for Milano-Cortina 2026 må vi regne med at det koster 60–65 milliarder kroner å arrangere et vinter-OL.

Av det er cirka 20 milliarder selve arrangementskostnadene, mens resten er infrastruktur og nye anlegg.

Hvis vi skal arrangere OL, så bør vi lære av Lillehammer-OL, som ble en motor for infrastrukturutbygging mellom Oslo og mjøsbyene Gjøvik, Lillehammer og Hamar.

Gjenbruk og varig nytte må være et credo.

Men 65 milliarder kroner er ikke mer enn ett års bistandsbudsjett, ett regjeringskvartal, om lag 1/10 av trygdebudsjettet, eller 1/300 av Oljefondet.

Vi kunne arrangert OL hvert år i 340 år uten å tømme fondet.

Selvsagt har Norge råd til å arrangere vinter-OL.

Distriktskampen kan starte

Etter at statsminister Jonas Gahr Støre åpnet for et OL i Norge i 2038 eller 2042, har en rekke andre partier kastet seg på bølgen.

Basert på disse utspillene kan det allerede være politisk flertall for å sende en søknad.

Det føyer seg inn i et mønster hvor det er typisk norsk å være impulsiv og gjerne binde oss opp til prosjekter uten å ane hva det vil koste, eller hvor det skal skje.

Neste runde kommer til å handle om lokalisering.

De mest sannsynlige stedene er Oslo, Lillehammer, Trondheim eller Tromsø.

Jeg holder en knapp på Oslo fordi det er i hovedstaden investeringene vil gi størst ringvirkninger og etterbruk.

Men uansett sted, vil enkelte av øvelsene skje andre steder – som alpint.

Motbydelig norsk selvtilfredshet

Alternativet er at vi fortsetter å riste på hodet over milliardoverskridelser i andre land, samtidig som vi tar imot medaljene med glede.

Det er et komfortabelt – og feigt.

Når vi forventer at verden skal stille opp for internasjonale institusjoner, regelverk og samarbeid, kan vi ikke selv trekke oss unna når det koster.

Vi ønsker å være en ansvarlig, rik og solidarisk nasjon. Da kan vi ikke redusere oss til en tilskuer som kun møter opp når festen allerede er betalt av andre.

Verdens rikeste land bør ikke være OLs gratispassasjer.

Hvis vi mener alvor med å bevare OL som en arena for åpne samfunn og felles spilleregler, må vi også være villige til å ta vår del av regningen – og vise at lekene kan gjennomføres på en måte som både er økonomisk forsvarlig og demokratisk forankret.

Det er på tide at Norge går fra medaljevinner til medansvarlig.

Har du meninger om denne saken? Da kan du kommentere i kommentarfeltet her.

© Nettavisen