Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Listen over organisasjoner som nå vender kronprinsessen ryggen, vokser for hver uke. Sist ut er kvinneorganisasjonen Fokus, som nå har besluttet at de ikke lenger vil videreføre sitt samarbeid med kronprinsesse Mette-Marit.

Les også: FOKUS avslutter beskytterskapet med Mette-Marit

Tidligere har det blitt kjent at både Sex og samfunn og Norsk bibliotekforening har valgt å avslutte sine beskytterskap helt, mens Rådet for psykisk helse har valgt å sette alt samarbeid på pause.

Her om dagen møtte jeg meg selv i døren. Under en diskusjon hevdet jeg at det var greit at Norsk bibliotekforening avsluttet samarbeidet med kronprinsesse Mette-Marit etter leflingen hennes med den amerikanske finansmannen Jeffrey Epstein. Jeg mente at hun burde ha kjent til dommen han fikk etter å ha misbrukt unge jenter, og at hun ved å holde kontakten med ham bidro til å legitimere ugjerningene hans.

Bibliotekene på sin side skal være en møteplass for mennesker i alle aldre, og de har et særlig oppdrag med å få barn og unge til å bli glad i å lese bøker, også unge jenter. Derfor mente jeg at bibliotekene var i sin fulle rett til å avslutte samarbeidet med kronprinsessen siden de må ha tillit hos unge jenter.

Eva Stenbro er konserntillitsvalgt i Amedia og medlem av Amerika-utvalget i Norsk PEN.

Hun har vært journalist i 30 år og hadde ansvaret for dekningen av Helse i Romerikes Blad i seks år. Stenbro er utdannet medieviter ved NTNU og har cand.mag i fagene Medievitenskap, statsvitenskap og sosiologi. Hun er også utdannet fotograf.

Hun har bodd i Norge og USA.Stenbro er opptatt av emner som ytringsfrihet, journalistikk og personvern.

Fra Mette-Marit til Asle Toje

Så kom saken hvor 17.-maikomiteen i Oslo vraket statsviteren, forskeren og medlem av Nobelkomiteen for Nobels fredspris, Asle Toje, som taler ved krigsminnesmerket på Bygdøy fordi de mener han har for kontroversielle meninger, blant annet om Ukraina.

Les også: Asle Toje får likevel ikke holde tale i Oslo på 17. mai

I Toje-saken vil jeg nemlig argumentere hardt for at vi må tåle å høre meninger vi ikke liker, eller meninger vi beint ut avskyr, på dagen som av alle dager nettopp feirer frie ytringer. Grunnloven i Norge slår fast at ytringsfriheten gjelder alle former for uttrykk, inkludert politiske og ikke-politiske ytringer.

Felles for kronprinsessen og Asle Toje er at de først var inne i det gode selskap, men så ble de kastet ut fordi de ikke ble funnet verdige nok.

Når mennesker rundt oss kan vrakes uten å få sjansen til å vise at de kan lære av sine feil og forbedre seg, da har vi et problem.

Ingen nåde for de som trår feil

Noen vil mene at verken kronprinsessen eller Asle Toje er blitt kansellert, men kjernen i begrepet «kansellering» er at en person mister roller, oppdrag eller støttespillere som følge av handlinger eller assosiasjoner som vekker sterke offentlige reaksjoner.

I dag oftest i sosiale medier. Kronprinsessen var inne som høyeste beskytter av flere foreninger og organisasjoner, og Asle Toje var allerede tiltenkt talerstolen ved krigsminnesmerket da han ble beskyldt for å ha leflet med antidemokratiske krefter da han sendte en e-post til holocaustfornekteren David Irving for over 20 år siden.

Felles for kronprinsessen og Asle Toje er at ingen av dem har gjort noe kriminelt. Da ville saken stilt seg annerledes. Det handler derimot om dårlig dømmekraft, og da er det betimelig å stille spørsmål om hvilke feil man egentlig kan gjøre hvis man skal fortsette å ha et liv i offentligheten.

Eller er kravet til renhet blitt så sterkt at det ikke finnes noen nåde for de som måtte trå feil? Hvis tilgivelse og rehabilitering ikke lenger finnes i det offentlige rom, fjerner vi insentivet for maktpersoner til noen gang å være ærlige om egne feiltrinn.

Les også: Dårlig nytt: – En dragkamp

Belønner fasade fremfor menneskelighet

Det ser også ut til at symboltunge verv er hardere rammet av den moralske hekkesaksen enn andre stillinger, og et medlem av kongefamilien og en 17. mai-taler er kanskje noe av det mest symboltunge vi har i dette landet. De skal ikke bare bære sin egen, men hele nasjonens ære på sine skuldre. Det er en tung bør.

Hvis vi fjerner offentlige personer fra alle verv i det øyeblikket vi finner hendelser hvor dømmekraften deres har sviktet, skaper vi et samfunn som belønner en fasade av umenneskelig renhet fremfor ærlighet og refleksjon. Signalene til omgivelsene er dessuten ikke til å misforstå: Trår du feil, vil disse feilene følge deg til evig tid. I verste fall kan de føre til sosial utfrysing flere tiår fram i tid.

Er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker oss? er det disse signalene vi ønsker å sende til den oppvoksende generasjonen?

Bedrifter i næringslivet avslutter med ujevne mellomrom samarbeidet med personer som bryter med bedriftens verdier, men både bibliotekene og 17. mai tilhører oss, folket. Verken bibliotekene eller 17. maikomiteen vil bli rammet økonomisk om de fortsetter samarbeidet med kronprinsessen eller beholder Asle Toje som taler.

Tvert imot har de offentlige institusjonene råd til å vise oss at mennesker som har trådt feil kan reise seg og gå videre.

Mette-Marits stemme kunne vært viktig

Kjernen i argumentet mot kansellering er at vi bytter ut muligheten for vekst og ansvarliggjøring med ren straff.

Å kansellere en person for dårlig dømmekraft er å velge den enkleste utveien. Det renvasker organisasjonenes omdømme i nuet, men bidrar til en nådeløs offentlighet der én alvorlig feilvurdering sletter ut mange tiår med engasjement for litteraturen og de som er svakest stilt i samfunnet.

Å kreve at Mette-Marit står i stormen, bærer skammen, og bruker sin posisjon til å kjempe enda hardere for organisasjonenes formål, ville vært et tegn på at man tilstreber et modent og tilgivende samfunn som lar mennesker som snubler, reise seg igjen.

Kronprinsessen har tidligere lagt seg flat, hun har erkjent sin fatale mangel på dømmekraft og beklaget kontakten.

Å kansellere henne til tross for dette sender et kynisk signal: At anger og erkjennelse er verdiløst.

En beskytter som kjenner konsekvensene av dårlige valg kan i mange tilfeller være en tyngre og mer autentisk stemme enn en som aldri har snublet.

Ved å kaste henne som høyeste beskytter mister organisasjonene en av sine kraftigste megafoner. I stedet for å kutte båndene for å beskytte eget omdømme, kunne de krevd at hun brukte situasjonen aktivt.

En kan bare tenke seg hvilken gjennomslagskraft det ville hatt om Norges fremste kvinnelige representant, nettopp i lys av sin egen dyrekjøpte erfaring med en overgriper, reiste seg som en enda mer kompromissløs og tydelig stemme mot maktmisbruk og utnyttelse. Det ville gitt stemmen hennes en reell samfunnsverdi.

© Nettavisen